Det er mange argumenter som må svelges med en sur bismak for oss som tilhører den nordligste delen av vårt grisgrendte og langstrakte land.
Når bygder ber om å få oppgradert veiene sine, som er det eneste tilbudet på infrastruktur for oppsitterne, kommer gjerne argumentet «frakter dere fisk på denne veien»? Vel, fra fylkeskommunen bevilges det 189 millioner til næringsveier som det fraktes fisk på, men hva med alle andre veier?
Pengebruken i Oslo-regionen og pengebruken i Nord-Norge bør stilles litt i perspektiv. I sør bygges det veier og baner for å frakte pendlere inn til Oslo, både fra øst og vestsiden av Oslofjorden. Follobanen, 13 års arbeid til en pris av 36 milliarder for at reisende skulle spare 11 minutter fra Ski til Oslo, er bare ett eksempel på at det som ligger hjertet nærmest flyter pengestrømmen over med.
Ei bru som ble betalt relativt fort med bompenger, ei bru som for lengst og i stillhet har feiret sin 50-årsdag, ei bru som har tjent sin verden med god margin
I Nord-Norge brukes nå et tynnslit argument fra fylkeskommunen når det gjelder utbedring av veier som folk er avhengig av for å komme seg til og fra arbeid, «fraktes det fisk på nevnte veier?».
Til eksempel: Når Biltilsynet har stor-bilkontroll i Finnfjordbotn sprer ryktene seg fort. For den som ikke har sitt vogntog eller sine dokumenter i orden legges ruten om. En omkjøring fra Aspelund og til Langnes for deretter å ta Sollidalveien over til Bjorelvnes, for igjen å velge vei til fiskeri-klondyket på øya Senja eller rekefabrikken Stella Polaris i Kårvikhamn, uten innblanding av øvrigheten.
Sollidalveien er nøyaktig 100 år, bygd med spett, spade og trillebår, beregnet på hest og vogn. Fremdeles er denne veien en grusvei. Tungtrafikken gjennom år har medført at veien på enkelte steder har økt sin bredde tre ganger. Dette er blant annet en av veiene som arbeidsfolk må benytte for å komme seg til og fra arbeid. Veien brukes også til å frakte barn til og fra skoler. I vårløsningen kan det være tilrådelig å bruke traktor, minimum biler med 4 WD for å komme frem.
I en bedrift er humankapitalen den viktigste kapitalen for at bedriften skal kunne produsere og prestere. For verdiskapningen i samfunnet er bedriftenes humankapital like viktig for å skape vekst i skatteinngang til kommunene og eksportinntekter til landet. Så hvorfor ikke legge samferdselkroner i veinettet som nordnorske arbeidere er avhengig av for å nå frem til sine arbeidsplasser?
Det er 1.000 millioner i en milliard. Follobanens utbedringer kostet 36 tusen millioner. Så snakker vi om 189 millioner for å sikre en fiskerirelatert transport til og fra Senja kommune, som er en av de største fiskeriklyngene i Norge. Til sammenligning så snakker vi om småpenger. Resterende av utbedring av fylkesveiene i Troms er ren førstehjelp for at bruer og stikkrenner er i ferd med å kollapse.
Den viktigste ferdselsåren for fiskeriklyngen på øya Senja er brua over Gisundet. Ei bru som ble betalt relativt fort med bompenger, ei bru som for lengst og i stillhet har feiret sin 50-årsdag, ei bru som har tjent sin verden med god margin. Ei bru som i hovedsak er eneste alternativet for varetransport til Senja — og ikke minst ei bru som er livsnerven for fisketransport ut av øya Senja. Verdier for flere millioner produseres hver dag på øya Senja. Fisk som nødvendigvis må nå sitt marked hver dag, via vogntog og fly.
For fiskeindustrien på Senja, og for oppdrettsnæringen på Senja, vil det være en katastrofe om en livsnerve som en slitt Gisundbru skulle kollapse eller av sikkerhetsgrunner skulle bli stengt. Det er et nasjonalt anliggende å ta ansvar for at det bygges en alternativ ferdselsåre, enten under eller over Gisundet.
Når skadeomfanget på brua karakteriseres som alvorlig, er det en dårlig unnskyldning for politikere og bevilgende myndigheter å argumentere med når brua blir stengt, at vi trodde denne brua var evigvarende.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her