Det står dårlig til med gutta for tida. Det er visst ingen som vil ha oss. Jentene klarer seg best uten, universitetene holder seg helst med jenter, og dermed også visse deler av arbeidslivet.
Den massive avvisningen faller ikke i god jord — noen går helt i baklås og melder seg inn i kvinnehatklubber på nett, mens de som fortsatt elsker kvinner klager over at de ikke blir elsket tilbake.
Visst er det grunn til å se på systemiske årsaker til kjønnsproblematikk. Vi har gjort det i flere tiår med jenter som studieobjekt, og satt inn massive tiltak. Nå er det tid for å se på rammevilkårene for gutta, særlig problematikk rundt skole. I tillegg trengs massiv innsats for å forstå de dystre selvmordstallene, og ikke minst hvilke strukturelle forhold som eventuelt ligger til grunn for kjønnsrelatert vold og drap.
Når det er sagt: Jeg er skeptisk til å diagnostisere og politisere absolutt alle tapsfølelser menn måtte brenne inne med. Det kler oss ikke på noen måte, verken som gruppe eller som land, at vi i disse tider prioriterer forside etter forside med bæsing om alle jentene som ikke vil ligge med gutta. Som om surk noen gang har gjort en kvinne kåt.
Først må gutta slutte å bæse. Så må vi vende blikket framover, kle og te oss vel, ha godt humør og en plan i ermet. Resten håndteres av biologien
Selv ærverdige Klassekampen heiv seg på bølgen her om dagen, og hevdet på forsiden at det er klasse, som i Norge betyr penger på konto, som avgjør hvor attraktive menn er, eller, om de får seg et ligg, som avisen så elegant omtalte det hele. Klassekampens poeng var muligens at en mer utjevnende politikk kunne fått flere jenter over i horisontalen.
Jeg gidder virkelig ikke å gjøre dette til et samfunnsproblem. Det er for det første ikke noe nytt i saken. De rikeste, mektigste og kjekkeste gutta, i tillegg til fotballspillere — selv de som ikke tilfredsstiller noen av de tre første kriteriene — har alltid dratt mest jenter. Sånn har det vært, og sånn kommer det til å være.
Men statistisk sett skal det fortsatt være jenter nok. Gjennomsnittsmannen må bare tilpasse seg. Det betyr først og fremst at han må finne sitt segment. Det innebærer som oftest å la drømmedama fare, og forstå at det kan være vel så bra å havne i fanget til ho ømme dama som kanskje ikke ser ut som en pornostjerne, men som har alt man egentlig ser etter. Egentlig.
For det andre må menn stille skjerpet. Vi kommer ikke unna at det ligger et visst konkurranseelement i det å skaffe seg en partner, selv om jeg ikke utstår snakket om markedsverdi på kjønnstorget. I en konkurranse er det skjerping som gjelder, ikke bæsing. Det var godt oppmøte i swingtimene på videregående, ikke fordi alle gutta likte det, men fordi man skjønte at jentene likte det. Skjerping i praksis.
Jeg skjønner at det ikke ligger til alle å være en Romeo som synger serenader under altanen. Men gjør som han i «Love Actually» og ta med en kassettspiller, da. Om en ikke kan lese, hør på lydbok. Om man ikke er milliardær, ikke lat som. Vær den du er, for all del, men det er jo ikke ulovlig å være den beste utgaven av seg selv, og det er heller ikke umulig å utvikle seg selv. Bare det siste kan være nok til å overbevise henne — at man er på vei til noe, vil noe, har en plan. Ambisjoner. Bare et tips.
For det tredje, når menn som gruppe får høre at de ikke er attraktive nok, rent fysisk, så er det lett å tro at det er slik, særlig for den lett aldrende beiler. Bekreftelsen får de foran speilet, med skjeggstubber i nakken og grått hår og likgrå hud, glimtvis ereksjon, begynnende hengepupper og sixpacken godt skjult under flere lag med gammel moro.
Men kvinner har også grått hår, som de farger. De har også skjegg, som de barberer. Huden er blek som vår, men de smører på med brunkrem. De tørker inn nedentil, som ingen merker, og får hengepupper som holdes oppe med en BH, den heter til og med push up. Sixpack har de færreste noen gang hatt, men midje, spør dem om hvor den ble av hvis de er frekke nok til å etterlyse sixpacken (eller, ikke gjør det, vis storhet og skift tema).
Vi ser med andre ord ganske alminnelige ut, hele gjengen, men kvinner jukser litt mer. Mer og mer, faktisk — femtiårige kvinner likner på ingen måte min bestemor da hun var femti. Men vi ligner fortsatt bestefar. Kanskje må vi gjøre noe her?
Skjegg må være greit, men det kan jo stelles. Håret kan friseres. Ereksjonen medisineres. Hengepuppene håndteres. Og ikke minst: Man trenger ikke være millionær for å stjele litt av stilen til han smukkasen som drar alle damene, med mindre du har truffet en dame som bare elsker utgåtte klær og sirkulærøkonomi.
Politikken i dette får vente. Først må gutta slutte å bæse. Så må vi vende blikket framover, kle og te oss vel, ha godt humør og en plan i ermet. Resten håndteres av biologien.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her