Pensjonistenes sosiale liv i dag og for fremtiden

Vi er alle glade den dagen vi forlater jobben for siste gang. Mange er lettet for å kunne forlate jobben og kunne bruke tid og krefter til å gjøre oppgaver i og utenfor husene i heimen. Det er også en lettelse å tenke på at man kan med god samvittighet sette seg ned og bare nyte stillheten. Eller det å heller kunne stelle med de helseplager som etter hvert har meldt seg. Om helsa holder kan det bli gode dager i heimen, som er så vel fortjent.

Men allting godt har sin ende, og enden kan være savnet av det sosiale miljøet og de nære vennene man får gjennom et langt arbeidsliv. Dette kan gjøre livet som pensjonist litt tyngre å leve med enn det en hadde tenkt seg.

Verst er det nok for de som bor i større tettsteder der omgangsvennene ikke tilhører ditt eget bostedsmiljø. Lettere for alle som bor i bygdesamfunn der alle kjenner alle. Men uansett vil du som pensjonist savne det vennskap og oppmerksomhet fra leder og kollegaer du har opplevd som erfaren arbeidstaker. Det kan lett føre til et stort savn i din fine pensjonisttilværelse.

Men pensjonist-tiden starter gjerne med godt mot og lyst til å ordne opp med alle gode ting som står ugjort i og rundt heimen. Men man erfarer etter hvert at kroppen ikke lenger har den samme styrke og utholdenhet som før. Arbeidslysten minker derfor, og den tidligere vennekretsen blir derfor mer og mer borte.

Det blir brukt mer og mer tid til godstolen foran TV. Noe som igjen svekker kroppens fysiske tilstand. Kontakten med nærmiljøet rundt deg blir stadig mindre, og gjør dermed din omverden stadig snevrere og snevrere. Og den enkeltes tiltakslyst reduseres i takt med denne utviklingen.

Men er denne utviklingen riktig og god for det samfunnet vi lever i? Nei, selvfølgelig ikke. Enhver pensjonist er med sin kunnskap og erfaring en ressurs for det samfunnet han eller hun tilhører. En ressurs som giveren har tid til å gi gratis til de som vil trenge den. Dette i stedet for å dovne bort i sin egen godstol i heimen.

Erfaringer viser at pensjonister liker å være «til nytte». Eller sagt på en annen måte, å få gi til andre noe av den kunnskapen og erfaringen de har skaffet seg selv gjennom et langt liv. Erfaringer viser at de aller fleste pensjonister er glad for å bli bedt om hjelp. Derfor er det viktig å legge til rette for å gi pensjonister mulighet til på frivillig basis å få gi noe til neste generasjon. Dette har ikke noe med tanken om å hindre at «nå skal pensjonistene få nyte sitt otium i fred».

I dag har vi den situasjonen at både far og mor er borte fra heimen den største delen av dagen. De har dermed lite tid og overskudd til å lære barna praktisk arbeid i heimen, og det å lære å ta ansvar for slike oppgaver. De har lite anledning til å være de som lærer sine barn praktisk arbeid som å lage ordentlig mat, baking, rengjøring og praktisk arbeid som hører heime på en gård der mange skal ha både mat og rene klær.

De lærer heller ikke hvor viktig det er å oppføre seg ordentlig og vise omsorg for andre som trenger det. En annen lærdom er tålmodighet og utholdenhet, og å holde fast på de verdier som det er heimens oppgave å sørge for. Et læreansvar som de aller fleste foreldre i dag løser ved å kjøpe fra ulike fritidstilbud. Tilbud som ikke alltid faller sammen med det foreldrene ønsker å gi sine barn.

Dagens løsning med at barnehage, førskole, grunnskole og videregående skole og samvær med andre barn skal være formidlere av regler og holdninger for den unge generasjon er ikke god nok. Det er vel og bra at vi i dag legger vekt på at de som skal arbeide med barn i alle offentlige tilbud skal ha de nødvendige kunnskaper for å ha et slikt ansvar.

I tillegg kommer at skoleutdannet personale bygger på en kultur som de er lært å formidle til barna, som ikke alltid henger sammen med den støttekulturen foreldrene har med seg fra sin oppvekst. Dette innebærer i realiteten en sterilisering av overføring av kultur fra foreldre til barn, som til nå har vært den viktigste overføring av kultur fra voksne til egne barn. Tidligere med god støtte fra besteforeldre og andre familiemedlemmer. En overføring som er helt grunnleggende for en god og sunn utvikling av vår nedarvede kultur, og historie om familien som videreføres.

Men hva slags oppgaver har vi til innsatsvillige pensjonister? Pensjonistene har både tid og erfaring fra både utførelse av praktiske oppgaver som alltid vil være nyttig i en vanlig heim, som vask og stell av klær og utstyr som normalt hører heime i en varm og god hverdag. Det kan være sying, strikking, brodering, snekring og skruing med mer. Oppgaver som både gir barn og unge ferdigheter og holdninger de ellers får for lite av, og som ville kunne være med på å gi dem grunnlag for å få en bedre forståelse av livets alvor og glede. En forståelse som også omfatter at vi alle har et ansvar ikke bare for oss sjøl, men også for andre som vi ser trenger «ei hand å holde i».

Om viljen og ønsket er til stede, er det sikkert mange måter å løse en slik innsats av oss pensjonister. Det kan til eksempel være at et pensjonistektepar tilbyr seg å være reserve-besteforeldre til noe barn. Eller det kan være at flere pensjonister går sammen om tiltak har som mål å gi praktisk læring og sosiale holdninger i forståelse med heimene.

Det kan kulminere med en festdag der barna/de unge kan få vise sine egentlige foreldre hva de kan. I en startfase er det viktig at pensjonistforeninger landet over tar dette opp til drøfting. Dette er en viktig oppgave for vårt samfunn. Jeg håper derfor at ikke svaret blir «vi er oss selv nok». Men at vi tar oss tid til å se på mulig innsats, og tar dette som en positiv utfordring.

I tillegg kommer behov for besøkstjeneste på lokale sykehjem, der både dårlig økonomi og mangel på kvalifisert personale og fraflyttede familiemedlemmer betyr en ensom og trist tilværelse for de eldre. En oppgave som virkelig burde utfordre oss til en innsats.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her