Folkehelseoversikten 2023 er lagt frem for politisk behandling i Senja kommune. Det har bokstavelig talt vært tung lesing. Oversikten viser at status i Senja kommune er alarmerende. For eksempel:
* 27 prosent av ungdomsskoleelevene rapporterer om seks timer eller mer skjermtid per dag (utenom skoletiden)
* 33 prosent av kommunes ungdommer har på sesjon del 1 rapportert at de var overvektige
* 48 prosent av førstegangsfødende er målt til å være overvektig
* 40 prosent av videregående elever trener mindre enn 60 minutter i uka
* 22 prosent av kommunens ungdomsskoleelever enten svært misfornøyd eller litt misfornøyd med egen helse.
Dette er tall som burde få det til å grøsse for alle utenom godteprodusenter. De negative konsekvensene av dette, både for individet og for samfunnet, burde være åpenbar. Jeg påstår det er i alles interesse å finne ut hva som er årsaken til at våre barn og ungdommer er kommet ut for dette, og hvordan vi som enkeltpersoner, foreldre og samfunn kan gjøre det bedre fremover.
Det er lite som er så urnorsk som det å kose seg. Er det noe alle vet, så er det hvordan man skal kose seg. Når man skal kose seg, så må man ha noe ekstra, i Norge handler det i stor grad om mat og drikke. Videre er det lite det er knyttet så sterke, personlige følelser til som nettopp mat og kosthold. Dette kan gjøre det vanskelig å ha en ordentlig og god debatt om temaet. Du skal være bra tøff for å kommentere hva naboen gir til sine barn.
Som far til to på under tre år kjenner jeg godt til hverdagen småbarnsforeldre står i. Industrien reklamerer for et virvar av produkter det er umulig å navigere seg i, og skillet mellom sunt og usunt viskes bort. Selv helt vanlige foreldre har det vanskelig nok med å gi barn sunne og gode matvaner i utgangspunktet.
De fleste små har i tillegg flere å forholde seg til enn foreldrene. Babyene har ikke rukket å få tenner før gammeltanter og besteforeldre skal utføre sin selverklærte menneskerett — å stappe i dem både vaffelkake og is, så ofte som mulig. Det ofres selvsagt ikke en tanke om hva barnet har spist ellers denne uken. Også de minste må da kunne kose seg.
I løpet av livets 18 første måneder rekker barna å bli utsatt for sin første jul, nyttår, påske, 17. mai, halloween, ferier, bursdager, barndåp, fredager, lørdager osv. — til sammen nærmere 150 dager i året. Alle gode anledninger til å unne seg og barna «noe ekstra».
Hvem tør rekke opp hånda å si de har medskyld i at en hel generasjon trolig vil leve kortere, har dårligere selvbilde, er sykere, tjukkere og latere enn tidligere generasjoner?
Om man som foreldre er så radikale at man ønsker å følge myndighetenes kostholdsråd, altså unngå godteri og brus i deres første leveår, da får man kjenne på trykket fra den kollektive norske folkesjela — tenk å skulle nekte barna sine sukker, de må da få lov til å kose seg en gang iblant?
For de som leser dette og føler det er nærmest et overgrep å skulle begrense barnas sukkerinntak, fortvil ikke. Selv om man som foreldre motstår alle angrep på barnets helse, så er kommunen sitt ansvar bevisst. Straks barna begynner i barnehagen får de grundig innføring i vår kulturarv. Sjokolade, boller, kaker og brus serveres til barn fra ett år og opp.
I HOPP-kommunen Senja er det tilsynelatende et kommunalt ansvar å påse at også overvektige treåringer med påfølgende motoriske utfordringer, må også lære å kose seg med sjokolade en tirsdag iblant. Man må jo kunne kose seg også i barnehagen?
Når det kommer til barnas fysisk aktivitet kjenner nok de fleste foreldre på behovet for å plassere småbarna foran ipad eller TV slik at man selv kan nyte litt velfortjent fred og ro.
Poden plasseres godt i stolen med Brannman Sam på nye oppdrag i Pontypandy. En tv-serie blant mange som er bygget opp på samme måte som spilleautomater. Lys, lyd og farger som trigger kroppens indre belønningssystem kontinuerlig, kombinert med autoavspilling slik at det alltid kommer en til og en til.
Paradoksalt nok de samme mekanismene som får oss voksne til å alltid ville scrolle litt til på vårt valgte sosiale medium. Begge har et mål — holde på oppmerksomheten vår slik at vi ikke stopper å se. Med den naturlige konsekvens at vi beveger oss mindre.
Kanskje er denne fedme-epidemien et resultat av at vi som foreldre og samfunn i lang tid har sørget for at våre barn allerede før skolealder er indoktrinert med at kos er lik godteri og kaker? Kan årsaken til at 27 prosent av ungdomsskoleelever bruker seks timer eller mer foran skjerm om dagen være at de allerede som fireåringer har fått et avhengighetslignende forhold til skjerm?
Hvem tør rekke opp hånda å si de har medskyld i at en hel generasjon trolig vil leve kortere, har dårligere selvbilde, er sykere, tjukkere og latere enn tidligere generasjoner? Hvem skal ta ansvaret for at de som vokser opp i dag skal få de beste forutsetninger til å leve lykkelige og meningsfulle liv?
Som individer, som kultur og som samfunn må vi gjøre ting annerledes. Vi må gjøre ting bedre — og vi må gjøre det nå. Neste gang du tenker at litt ekstra kos betyr ingen ting, husk på, de små tingene er de som virkelig betyr noe.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her