Vi har et samfunn hvor sikkert du og jeg klarer oss fint med å finne fram på våres mobiler og skjermer. Jammen er vi blitt digitale, både unge og gamle. Vi snor oss inn og ut på alle apper for båt og buss, men plages gjerne litt når vi skal bestille mat med QR-kode på restaurant.
Men, vi har et samfunn som er mer enn min og din Iphone, hvor vi alle må få ta del i samfunnets goder og tjenester. Undersøkelser og forskning viser at tusener av mennesker i vårt vidstrakte land, både unge og eldre, er akterutseilt ute på det store digitale havet som vi og samfunnet har skapt. Mange har gitt opp med å henge med, og dem føler seg maktesløs og sviktet...
Knefall 1: Samfunnet har og gjort det slik at mange av oss her i landet har måttet gjøre et stort knefall for all digital kommunikasjon, når dem skal be om hjelp og støtte dem har krav på. På NAV, legekontorer, bank og helsevesen, så kreves det bank-ID for å logge seg på nett. Digitale signaturer og engangskoder blir faktisk et ukjent kapittel som flere av oss ikke klarer å logge seg inn på... Lettvint, kan mange av oss si!?
Selv har jeg som reisende på vinterstid (m/solvarme kofferter), klart å bli stående igjen på bussholdeplassen, da det viste seg at jeg ikke hadde rette kortet eller rette appen for å bli med som passasjer. Heldigvis kunne kjenninger på bussen legge ut for meg med sine kontanter.
Saken er den at da må vi alle løfte blikket fra alle skjermene vi henger fast i, og heller være mer tilgjengelig for hverandre
Spørsmålet går videre, når vi ser at flere av våre medborgere er ute av køer, nærmest i ingenmannsland. Hvem tar ansvar for at flere av oss blir med i samme båt!? Finnes det ikke lettere løsninger enn bare det digitale, som kan nå flere av oss?
Knefall 2: Media og reklame forherliger for tiden alt ungt – alt det kjappe og skjønne, det prektige og fantastiske som bare kan skapes når man er ung… For oss i etterkrigsgenerasjonen blir det et stort knefall, når vi ser at vi har et samfunn hvor ingen ønsker å bli gamle!? Vi vet og mye om det å være ung, allvitende og kompromissløs. Men vi har og fått med oss ei kvalitetstid ,hvor det i sin tid har vært bruk for oss, hvor vi lærte å håndtere et arbeidsredskap, ta del i dugnad, og få jobbe konsentrert, uten å være tilgjengelig på telefon hele tida.
Eldrebølgen kjøres i dag fram i media nesten som ei synkende skute, full av syke, klagende og hjelpeløse mennesker. Gamle mennesker som nærmest vil belaste og true vårt samfunn. Saken er at disse samme menneskene har vært med å bygge opp landet våres, og gitt oss våre samfunnsgoder, som vi alle i dag kan høste av.
Media har og tydelig vist i det siste hvordan gamle syke mennesker kan bli behandlet. Heldigvis er det flere av oss eldre som kan satse på en mer aktiv og skapende alderdom (jmfr. mine kulturforbilder Håkon Bleken og The Rolling Stones)
Flere signaler sier at vi må våkne fra vår scrolling og kjendisdyrkelse. Hvem av dem stiller opp når ensomheten banker på? Fikk og med meg undersøkelsen om at ungdom bruker 6,5 timer på mobil hver dag. Likevel har jeg tro på at alle generasjoner kan gjøre noe ilag.
Saken er den at da må vi alle løfte blikket fra alle skjermene vi henger fast i, og heller være mer tilgjengelig for hverandre. Først da tror jeg det vil skje noe med samfunnet våres — til det bedre.