La oss skåle for reiselivsnæringa i nord! Turistene strømmer til våre vakre perler på innlandet så vel som ved kysten. Mange nordmenn har funnet tilbake til godfølelsen her hjemme, mens utenlandske globetrottere knapt kan finne noe mer forlokkende og eksotisk enn den nordnorske naturen — fjernt fra sydenstrender, overfylte hoteller, nedslitte attraksjoner og en varme der man i horisontalen på solsenga kan steike speilegg på egen mage.
Under den verste pandemi-perioden satt reiselivsaktørene og la kabal ved kafébordet sitt i all sin ensomhet. De ventet på en gjest som aldri kom, mens de kikket i speilet og stilte seg noen essensielle spørsmål: Overlever vi dette? Eller skal vi bare gi oss?
Heldigvis klarte de fleste å holde hodet over vannet. De tøyde sin tålmodighet og viljestyrke til det absolutte ytterpunkt. Lommeboka likeså. Men belønninga kom. Der det for to og tre år sida ble spilt mollstemte gravsalmer i dystre sinn, metaforisk sett, nynnes det nå på liflige toner gjennom dager som for mange fortoner seg som en evig soloppgang. Hurra for det.
Ja, det er nesten blitt for mye av det gode. Antakelig ikke for de som leier ut ledige rom, biler og båter — og tilbyr middager og opplevelser, full pakke. Men for en god del andre. I vår region er det nå, midt på sommeren, et heftig trykk på det aller meste. Ja, denne kommentarens innledning med flukt fra overfylte hoteller og sydenstrender beveger seg snart over i et ironisk landskap.
Mye av infrastrukturen er ikke blitt gjort noe med siden Abraham sprang rundt i kortbukser
Dette kan jo unektelig høres nokså sprøtt ut. Jeg mener, har du noen gang vært på fottur i indre Bardu? Eller slått opp telt midt inne på Senja? Du skimter ikke så mye som ei jordrotte i horisonten — og det kan gå dager mellom hvert møte med andre mennesker. Andre steder i Midt-Troms er det derimot full baluba. Folk overalt. Spesielt om sommeren.
Selv har jeg praktisert køkjøring mellom Sandvika og Oslo sentrum en mandag morgen. Det fristet ikke til gjentakelse. Men det var nettopp denne følelsen som ble vekket til live igjen her om dagen da jeg forsøkte å forflytte mitt kjøretøy langs nasjonal turistvei på Senja — veistrekninga på yttersida, mellom Gryllefjord og Botnhamn.
Den ellers så utmerkete rasteplassen ved Tungeneset hadde en tetthet av folk og biler som minnet mye om ei tyttebærtue. Ferden videre innover Ersfjorden bestod av sporadisk grøftekjøring, for ikke å måtte pålegge lakkeringsverkstedene ekstraarbeid midt i fellesferien. I området rundt Ersfjordstranda var forholdene i grunnen som forventet. Med andre ord: Helt Texas! Det var feriegjester — spradende og badende — samt kjæledyr, biler og bobiler. Og alt sammen hulter til bulter, som om en lokal tornado nettopp hadde svingt innom.
To dager seinere satt jeg ved vindusbordet på et utmerket spisested i Gryllefjord. Midt i nytelsen av sprøstekte torsketunger kunne jeg myse mot en fergekø bortover bygdas ferdselsåre som var et pavebesøk verdig. Dette i tillegg til de parallelle køene ved selve fergeleiet, som rommer de framkomstmidlene som tross alt får plass om bord på ferden over Andfjorden. Og like ille er det ved fergeleiene i Botnhamn og på Brensholmen. Om ikke verre.
Skjønt her, de gangene man er turist i eget nabolag og lignende tilfeller, er det lett å miste gangsynet. Det er fort gjort, skal du høre, å glemme det faktum at vi ikke står fast i trafikken. Nei, slett ikke. Vi ER trafikken. Nemlig. Og bidrar med andre ord til et yrende liv i vårt nærområde, samt et økende blodtrykk hos utålmodige trafikanter.
Men alt dette kan vi leve med. Selv om trafikkbildet stundom kan gå på sikkerheten løs. Parkeringer likeså. At det finnes en ledig flekk, en ørliten jordlapp, betyr ikke nødvendigvis at den er tiltenkt et kjøretøy.
Verre er det med den sanitære situasjonen. De som har ansvaret for å se til dette, rapporterer om tilstander vi ikke vil oppleve. Eksempelvis tømmes bobiltoaletter i vanlige doskåler. Og det ender sjeldent bra. Spillvann slippes ut der folk finner det for godt. Gjerne rett i naturen. Mens avfall kastes nærmest hvor som helst. Ja, det virker som om flere og flere er av den oppfatning at ordet manerer er navnet på ei øygruppe ute i Stillehavet!
Det er svar underveis, som det heter. Og planer klekkes ut. Helt sant! Det skal bli bedre parkering, flere toaletter og mer til. Dette er tiltak som kan settes inn på forholdsvis kort sikt, når alle regler er fulgt, tillatelser er godkjent og anbud er i boks.
Det som vi derimot må belage oss på, er fortsatt smale og svingete veier som ikke er dimensjonert for halvparten av turisttrafikken vi nå er blitt velsignet med. Har du kjørt hovedferdselsåra gjennom Lofoten? De siste milene ut til ferga på Moskenes og veiens slutt på Å, er så svingete og smal at den bare burde vært brukt til å tørke brannslanger! Og lite er blitt forandret på.
Sånn er det dessverre i deler av vår egen region også. Mye av infrastrukturen er ikke blitt gjort noe med siden Abraham sprang rundt i kortbukser. Han i Bibelen, ja! Vi har flotte fasiliteter i den lokale turistnæringa, men dessverre ikke resten av pakken som står i stil med dette tilbudet.
Så mens vi skåler for et reiseliv på den glade sti — la oss også krysse fingrene for at de som gjester vår vakre avkrok av kloden ikke lenger vil fundere på hva som foregår i dette velstående landet.
Det er i grunnen mye vi også grubler på, og ikke vet — som hva vår nasjon egentlig bruker alle disse oljepengene på. De går i hvert fall ikke til forbedring av humpete veier og gamle ferger. Såpass vet vi da.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her