Regjeringens forslag til langtidsplan for Forsvaret for de neste tolv årene gir grunn til forventing. I lys av den geopolitiske situasjonen kommer det en formidabel satsing, ikke minst i nord. Bare i vår region skal det investeres for milliardbeløp.

Satsingen på Setermoen, i Bardufoss-området og i Sørreisa — samt en egen brigade i Finnmark — må sies å være regjeringen egen «Nordic Response».

Og det er neppe den siste Nato-øvelsen på Nordkalotten som har utløst behovet. Det handler heller om en mobilisering overfor om en nabo som bedriver angrepskrig i Europa, uten noen anfektelser knyttet til konsekvens og omkostninger, menneskelig som materielt.

Derfor er tilstedeværelse og oppbygging i nord klokt, slik også en langtidsplan må være. Den må være forutsigbar og basert på at vi dessverre står overfor en uberegnelig nabo i øst, tydeligvis på permanent grunnlag.

Oppgraderingen i Midt-Troms, Porsanger og andre steder i Finnmark må sees i sammenheng med andre langsiktige planer fra regjering og storting

Nedbyggingen for noen tiår siden viste hvor skremmende raskt man kan senke guarden, før man altså i 2014 fikk en påminnelse om hvor essensiell Artikkel 5 i Nato-pakten egentlig er, da Russland invaderte Krym.

Pakten bør også bli sterkere og viktigere, etter at Sverige og Finland ble med i det gode selskap.

Oppgraderingen i Midt-Troms, Porsanger og andre steder i Finnmark må sees i sammenheng med andre langsiktige planer fra regjering og storting. Mange brikker må på plass, ikke minst når det gjelder infrastruktur — og også en framtidig jernbane i nord.

Forpliktelsene må nemlig også inneholde en langt sterkere satsing på infrastruktur, som veier, havner og flyplasser. Samt på helsefunksjoner, enten det er i form av større enheter i byene, eller like så viktige tilbud i omkringliggende kommuner. .

Derfor er langtidsplanen for Forsvaret like forpliktende som satsing på en transportplan fram mot 2036. Det betyr at planen må vedtas i Stortinget og følges opp på seriøst vis i budsjettene. Det innbyr til tillit og avskrekking.

Den største utfordringen framover blir ikke å reise nye bygg og skape en infrastruktur som også Forsvaret skal kunne benytte til øvelser — forhåpentligvis ikke krigshandlinger. Den virkelige syretesten blir å skaffe folk til å fylle alle roller, i en landsdel der folketallet i de fleste regioner går ned, noe selv ikke flyktningestrøm fra Ukraina og andre land kan kompensere.

Og det er ikke bare i Forsvaret det er mangel på kompetanse og folk, det gjelder også store deler av det sivile samfunn, ikke minst i helsesektoren, men også i sjømatnæringa.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her