Hvor begynner og hvor slutter Norge som egen stat?

Om vi ser i atlasen så finner vi at Norge begynner i sør ved Lindesnes og ender ved Grense Jakobselv langt nord i Finnmark. Mens vi samtidig erfarer at våre politiske ledere bare betrakter hele kysten opp til Varanger for en del av Norge. Men da bare som et sted der trålerne kan hente gevinst til mannskap og eiere både sør i landet og ellers i Europa.

Det regnes som uøkonomisk at fisken langs kysten i nord skal høstes på sjarker og mindre trebåter. Det ville jo vært enklere om fiskere bosatt langs kysten som lik tidligere tider kunne fiske så mye som ekspertene mente var passende uttak, uten at trålerne skulle ha egen kvote de kan ta ut av samme ressursen.

Bosettinga langs lysten i nord har alltid vært avhengig av fiskeressursen langs kysten. Det virker derfor absurd når trålerne nå skal fortrenge de fastboende fiskerne for å få den tilgjengelige fangsten over på sine båter.

Men det er ikke bare dette som skaper problemer i dagens nordnorske samfunn. Dagens sittende storting og eegjering overtok et land med total skjev bosetting, der menneskene har vært fristet til å bosette seg i de store byene sør i landet der industrien fritt har kunne etableres. Dette med tryggheten av å vite at der var det rikelig tilgang på arbeidskraft etter hvert som kombinasjonsdriften fiske og jordbruk ble avviklet med statlige støttemidler.

De eksisterende småbrukene ble for små som næringsvei alene, og derfor avviklet. En katastrofe for bosetting ut over det ganske land, men til glede for likestillingen mellom kvinne og mann. Det hele kunne ha vært løst politiske ved ikke å flytte alt av videre utdanning og arbeidsplasser til de eksisterende byene.

En løsning som ville gi en helt annen mulighet til å kunne videreføre sammenhengen mellom generasjonene med videreføring av både historie og erfaringer og kjærlighet. Selv har jeg ansvaret for seks barn, hvorav de fire eldste har levd sine år som voksne i Oslo. Det var ikke slik kona og jeg drømte om vår fremtid.

Jeg har allerede nevnt fiske som en av de mange goder som tidligere klart hørte til kystens muligheter til å få et levebrød for alle de som bodde der. Men det ble fra myndighetenes side aldri tenkt på å legge til rette for å gi andre typer arbeidsplasser enn de som ble borte ved den politisk styring av utviklingen.

Det er for meg skremmende at vår alles kjære Erna igjen vil prøve seg som politisk leder for oss i Norge igjen. La oss få fred til å finne en kurs som igjen får folk til å se at vi lever i et rikt og godt land som er beboelig fra sørligste til nordligste del av landet. Men det står mye ugjort igjen.

Jernbanen som først bare skulle gå til Trondheim, ble takket være Ole Tobias Olsen og tyske krigsfanger ført helt fram til Fauske, og senere helt til Bodø. Når vi i dag roper «Kirkenes», roper Tromsø og Harstad i stedet «Tromsø og Harstad». Kanskje vi heller burde alliere oss med Finland og Sverige mot at de får litt av omsetninga av fisken vår?

Men så har vi alt det andre som er galt. Selve riksveien er en tragedie. Midt i Nordland har man ikke orket å legge til rette for at bilene bare kan kjøre videre rett fram. Der må man ta ferge videre for å komme fram. Når du skal videre fram fra Troms til Finnmark, må du gjennom smale tunneller.

Først var det slik at når det var dårlig føre og vær, måtte trafikken styres innom Finland for å komme inn i Norge igjen. Så skulle de bygge ny tunnel. Vegvesenet ønsket å bygge de med fire lengder tunneller for å sikre at det ikke ville bli situasjoner der at trafikken igjen måtte gå gjennom Finland i perioder, men maktapparatet i staten ville det ikke slik. Det var for mye penger å legge på en vei så langt mot nord. Så nå er situasjonen slik som før, usikker og ikke til å stole på.

Ja, hva kan vi gjøre for igjen få styrket bosettinga i den nordlige landsdelen? Vi må sørge for at høstingen av havets ressurser her nord igjen blir en oppgave for de som er bosatt her nord. Det må bli slutt med at de som skal høste av havets ressurser her nord, kan bo i storbyer sør i landet, eller lavskattevennlig steder ellers nede i Europa.

Fisket langs vår lange kyst her nord tilhører den bosettingen vi finner der. Historisk materiale viser at det var tilgangen på fiske som ga levegrunnlaget for fiskersamfunnene langs kysten her nord. Vi må ikke godta at dette fisket, som i flere hundre år har vært levegrunnlaget for bosettinga langs vår lange kyst her nord, nå skal være tilgjengelig for hele Europa.

Det er forståelig at butikker og forretningsvirksomheter ønsker flere kjøpere innom sine forretninger. Men moralen burde tilsi en solid støtte til at kystfisket tilhører bosetninga langs kysten.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her