Skriver dette etter å ha tømt ut et par hundre liter issørpe og vann fra garasjen idag, 24. januar. Ei elv hadde passert i løpet av natta for første gang siden garasjen var flyttet dit for vel tredve år siden, og vannstanden var ankeldyp.

Etter å ha lest rapporter om vogntog og trailere på kryss og tvers av veiene i nord, både på nettet og i mine tre aviser, sitter jeg igjen med følgende spørsmål: Hvordan kan vårt politikerflertall unngå konklusjonen om å vedta bygging av stambanen Fauske-Kirkenes uten opphold? Startetappen heter Nord-Norgebanen (NNB).

I veikaoset der fraktbiler ligger strødd, kan man i tillegg se for seg Erna Solbergs konvoier av serier på fem og fem monstertrailere i platooning, og innblandet i samme kaos. (For sikkerhets skyld med bare én fører — for lønnsomhets skyld — som skal rydde opp i galskapen, hvis vedkommende da har overlevd).

Begynner det forhåpentlig å demre for noen av våre ledere at klimaframtida er reell? At dette slett ikke er et dataspill der kataklysmisk slutt følges av spørsmålet: «New game?»

Kanskje også våre venner innen reindrifta, i klimaendringen ser skrifta på veggen, og innser at jernbanen — i motsetning til å bli ødeleggende — kanskje blir et godt hjelpemiddel i de harde tidene framover? Løsenet avhenger av trasèvalg, og av gjensidig støtte ved planleggingen.

Det er bare utrolig at det går an å ikke innse at verdens hittil mest uværssikre, mest klimavennlige og minst energikrevende transportløsning er det eneste riktige for Norge, og spesielt Nord-Norge. (At vi om mindre enn åtte år kan regne med store fraktpåslag — kanskje blokade - for vår eksport, er en annen sak). Eventuelle framtidige løsninger får vente til de materialiserer seg.

Undertegnede er dessverre, eller heldigvis (etter som man ser det), gammel nok til å ha fulgt klimautviklingen fra de første spede advarsler for 50-60 år siden, og til situasjonen i dag. Er derfor ikke så lettlurt av Trump'er og deres hjemmebryggede «forskningsresultater».

Vi må innse at vi nok aldri får våre tilførselsveier opp på status quo for E6, E8 eller E10 i dag, men de må bli mye bedre. Vi ser dessuten at ikke en gang E6-status holder idag, for der er det massevis av blokkeringer, utforkjøringer, skredsperringer osv. Og det blir etterhvert verre.

Likevel blir den beste effekten at vi med stambanen vil få så korte biltransporter fra produksjonssted til omlasting, at konteinerne kan fraktes enkeltvis på vanlige lastebiler. Her vil også trolig el-biler være løsningen langt tidligere enn for langtransporten. Det er også all grunn til å tro at våre lokale transportører vil vinne stort på en slik situasjon.

De negative sidene som også en jernbane medfører, må vi akseptere hvis vi i det hele tatt ønsker å drifte Nord-Norge i framtida. Og blant de negative sidene er ikke økonomien. Uansett hvor lenge og omstendelig man utreder, er ikke det menneske født som evner å se hva banen presis koster, før byggingen etter 10-15 år er avsluttet. Stambanen Fauske-Kirkenes kan antas å koste rundt to prosent av nåværende oljefond, og vil etterhvert kunne lønne seg alminnelig godt. Første trinn, Fauske-Harstad-Tromsø, trolig ualminnelig godt.

Vi må også kutte ut tullet om at: Får vi bane, får vi ikke veier! 75 år har vist at dette er rent tøv. Vi har ingen jernbane. Konklusjonen måtte da være at veisystemene nå er eminente (som vi enkelte ganger er blitt lovet). Er de det? Faktum er derimot at krever vi lite, får vi enda mye mindre. Kall det godfjott-syndromet. Selv om vi er få, må vi ikke stikke pipa i sekk, men det har litt med manns- og kvinnemot å gjøre.

Det finnes ikke lenger reelle argumenter mot omgående vedtak og byggestart av NNB/stambanen, bare formelle, og de kan Stortinget selv skjære gjennom. Teneringsmetodene er alt for velkjente, og det er stadig like overraskende at ellers svært oppegående mennesker ikke forstår hvor gjennomsiktig deres politiske spill er. Norge har tross alt massevis av vettige velgere. Det er uforståelig at Nord-Norges framtid skal ofres for et beløp som i norsk økonomisk sammenheng er relativt beskjedent, og som vil gjenvinnes!

Fjellvettreglene er spesielt viktige å følge under dårlige værforhold og klimaendringer. Når nå både de fysiske og politiske værforholdene går verre tider i møte, gjelder særlig regel nr 8: «Vend i tide. Det er ingen skam å snu!»