Lærerne har en av verdens viktigste jobber. De er samfunnsbyggere, og helt sentrale i barnas oppvekst og utvikling. De har påtatt seg et enormt ansvar i samfunnet vårt ved å velge læreryrket, men betyr det at de skal bære ansvaret alene?
For et par år siden hevet daværende regjering kravene for lærerutdanninga, og allerede da var det lærermangel. Nå er det krise. Og vi merker det godt i distriktene at det å få tak i mange nok kvalifiserte lærere er vanskelig. Kommunedirektøren i Målselv har selv pekt på utfordringen ovenfor politikerne i kommunestyret. «Den største utfordringa til Målselvskolen i framtida er ikke økonomi, men tilgang på kompetanse».
De hadde fortjent at arbeidsgiver satte seg ved bordet og prøvde å finne en løsning på konflikten istedenfor å skyve på problemet slik at det endte i tvungen lønnsnemnd
Vi har altså hevet kravene for hva som skal til for å bli lærer, samtidig som at vi ikke klarer å lønne eller støtte opp om de lærerne vi har sånn at de blir i yrket sitt. Stadig flere søker seg bort, og finner seg helt andre jobber. Politikerne er opptatt av kvalitet i skolen, men da må vi også prioritere å bruke penger på det.
«It takes a village...» sies det om det å oppdra et barn, og det ligger noe i det gamle ordtaket. Vi må styrke hele laget rundt eleven, og vi bør starte med lærerne. Barna våre fortjener (nok) kvalifiserte og engasjerte lærere, som får betalt for den utdanninga de har tatt, får nok tid i klasserommet og som blir sett, hørt og anerkjent av sin arbeidsgiver.
Lærerne fortjener å bli tatt på alvor. Og de hadde fortjent at arbeidsgiver satte seg ved bordet og prøvde å finne en løsning på konflikten istedenfor å skyve på problemet slik at det endte i tvungen lønnsnemnd. Lærerne fortjener bedre!