Liberaliseringstilhengerne for norsk narkotikapolitikk fornekter seg ikke. De vil å ta mannen og ikke ballen. Thomas Kjøsnes mener jeg mangler respekt for demokratiet, mens Torbjørn Skuldalen visstnok mener at folk uten egenerfaring fra rusgifter ikke har noe å bidra med i utformingen av ruspolitikken.
Til dere begge, la debatten om ruspolitikk være åpen, fri og demokratisk. Vårt norske demokrati gir oss alle rett til å ytre oss, uten at vi skal fordømmes med skremslespropaganda eller andre betegnelser. Norsk demokrati fastlegger at det er våre politikere på Stortinget som vedtar lover, våre domstoler dømmer i lovbrudd og politiet etterforsker og sørger for at lovene etterfølges. Før lover endres eller vedtas, er det den åpne debatt og drøfting som er viktig og demokratisk. Der skal alle kunne delta, fra å gi sin stemme i valg på partier som står ens eget standpunkt nært eller i å uttrykke seg i media.
Den åpne og frie debatt er en hjørnestein i norsk demokrati. Der har Thomas og Torbjørn plass, og der har jeg plass. Selv om jeg i mitt liv og med min livsstil ikke har brukt illegale rusmidler noen gang. Det er for øvrig noe jeg deler med største delen av den norske befolkning. En overveiende del av befolkningen har tatt avstand fra bruk av illegale narkotiske stoffer, slik jeg også har gjort.
Jeg antar dere ikke mener at mitt standpunkt og min livsstil ikke har uttalerett, det ville i så fall være spesielt og tilhøre politisk tenkning som heller til helt andre retninger enn demokratiske. Dessverre har vi sett litt for mye av det tankegods i vestlig demokratiske land, ikke minst i USA og nå også Brasil.
Mitt utgangspunkt i norsk ruspolitikk, både i forhold til alkohol og narkotika er enkelt. Det er bedre å forebygge og ha for øye et redusert forbruk fremfor en politikk som øker forbruket og dermed konsekvensene av det. Jo høyere forbruk, jo større skader og risiko.
Forebygging går på mange områder, på innførsel, omsetning og tilgang, på hva som er lov og ikke lov, på hvordan man følger opp lovene og kriminalitetsforebygging, på opplæring og undervisning, på rusfrihet i arbeid, på rusfrie samlingssteder og aktiviteter, på tidlig intervensjon når unge er i faresonen, på opplysning og undervisning. Et bredt spekter av tiltak danner en samlet politikk som har mål å redusere omsetning, bruk og skadeomfang.
Jeg fastholder også at politiet og politifolk som jobber med narkotikakriminalitet er verdt å lytte til, deres erfaringer og kunnskap er viktig i utformingen av ny politikk på feltet
Thomas mener at de fleste fagfolk vil være uenige om NNPFs rolle som ressurs i forhold til narkotika. Jeg har et langt arbeidsliv i offentlige helsetjenester, og mitt inntrykk derfra har vært ganske annerledes. Det er mange ulike fagfolk og fagdisipliner som har noe å gjøre med med forebygging og behandling, alt fra forskere, leger og helsepersonell, kultur-, idretts- og fritidsarbeidere, lærere, sosionomer og mange andre yrkesgrupper.
Det er nok noen nyanseforskjeller også i disse gruppene, men i hovedsak er det bred støtte for en forebyggende narkotikapolitikk som reduserer omsetning og bruk av illegal narkotika. Det er viktig å ta vare på dette når ny narkotikapolitikk skal utformes. Så er ikke en slik forebyggingslinje en motsetning til at de som har utviklet tung avhengighet av narkotika får gode behandlingstilbud og god sosial oppfølging. Det går an å ha to tanker i hodet samtidig.
Når det gjelder Norsk Narkotikapolitiforening og deres medlemmer, fastholder jeg den respekt og aktelse jeg har for både organisasjonen og medlemmene der. De representerer en tung kompetanse på sine arbeids- og fagområder. Jeg er kjent med at organisasjonen vil besvare den rapporten som er kommet, og overlater til dem å gi nærmere informasjon om deres syn på de ulike vurderinger som der kommer.
Jeg fastholder også at politiet og politifolk som jobber med narkotikakriminalitet er verdt å lytte til, deres erfaringer og kunnskap er viktig i utformingen av ny politikk på feltet. På samme måte som leger og helsepersonell er viktig å lytte til i utvikling av helsetjenester, lærere for skoleutviklingen, fiskere for fiskeripolitikk osv.
De som står midt i arbeidsfeltet for ulike saksområder er selvsagte stemmer verdt å lytte til. Så er det storting og politikere der som til slutt skal beslutte hva som er norsk politikk, etter at alle relevante er blitt lyttet til. Slik er norsk demokrati utformet. Når beslutningen er fattet, loven endret, er dette kjøreregler som gjelder for alle de som skal sørge for å gjennomføre lovene. Men selv da har vi fortsatt vår frie stemme som kan brukes både i valg og i meningsutveksling. Lenge leve det norske demokrati.