Jeg er ei godt voksen dame på 64 år. Finnsnesværing og senjaværing. Jeg er nettopp flyttet hjem til Silsand for å slå rot. Jeg har bodd i utlandet over lengre tid. Vel, jeg søkte boligkontoret om bolig som må være sentralt siden jeg ikke har råd til bil og har psykiske utfordringer blant annet. Fikk svar i forrige uke etter at de hadde hatt møte.

De har ikke bolig til meg. Man trenger jo ikke være rakettforsker for å skjønne at ukrainerne har fått tildelt de kommunale boligene som er å oppdrive i kommunen. Det skal være sagt at jeg ikke er rasist. Det er flott at vi har tatt imot dem. Men, hvor hadde kommunen tenkt at jeg skulle bo ?

Jeg kan ikkje bo ute i periferien i distriktene p.g.a. min psykiske helse. Jeg har behov for å bo sentralt siden eg har engasjert meg på Fontenehuset og Frivilligsentralen. Blant annet nettopp for å få en bedre livskvalitet og et verdig liv som jeg har rett til å ha. Det sparer samfunnet for unødvendige innleggelser, stress og psykdom. Ære være disse stedene som er flotte tilbud til oss psyke. Jeg vil tørre å påstå at disse stedene redder liv.

Det skal være sagt at når man søker kommunal bolig, så har de tidsfrister til å gjøre vedtak. Jeg søkte og satte meg opp på venteliste i januar måned, nå skriver vi september, altså åtte måneder siden jeg søkte. Jeg hørte ingenting fra boligkontoret. Da jeg landet på norsk jord for tre uker siden, tok jeg kontakt med dem og spurte katti dem hadde tenkt å ha møte? Det hadde dem dagen etter, var svaret. Jeg fikk også beskjed om at siden eg bor alene og ikke er forsørger til mindreårige barn tolker jeg det sånn at det er et kriterie for å få tildelt bolig.

Nå har jeg fått info om at det bygges leiligheter for utleie her, det er flott og nødvendig. Jeg håper at kommunen kjøper/leier seg inn der. Det private boligmarkedet er sprengt her. Det er skyhøge leiepriser som minner om Tromsø-/Oslo-priser, også langt ute i distriktet, samme pris. Det innbyr til at folk med penger kjøper seg opp hus og leiligheter til utleie, les : Hushaier. Penger skal tjenes. sånn er det blitt nå. Jeg har til og med sett i annonser at noen ikke ønsker leietakere som har Nav-garanti uten at jeg forstår grunnen.

Hvordan fordeles kommunale boliger? Hva er kriteriene for å få tildelt? Hvem blir prioritert? Hvem er mest vanskeligstilte av kommunens innbyggere, de i full jobb eller vi uføretrygdede med psykiske utfordringer og psykiatriske diagnoser? Jeg bare spør. Sist jeg trengte kommunal bolig blei jeg plassert i ei rusbolig, der hvor det var et renn av narkomane som besøkte personen som bodde i etasjen over meg, mest på natterstid. Dette resulterte i at jeg blei dårlig, installerte alarm i min leilighet pga. angst og redsel.

Til slutt vil jeg si til herr ordfører & co, Nav og Senja kommune: Se meg og hør på meg og hjelp meg!

Jeg ringte politiet flere ganger og fortalte hva som foregikk i huset, uten at de reagerte. Det skal være sagt at de kom en gang for å undersøke tilstanden, men dørene var låst, de kom ikke inn der, så de returnerte. Dette stresset resulterte for mitt vedkommende at jeg måtte legge meg inn på psykiatriske for å få behandling, ro og hvile (som koster flesk for samfunnet ). Etter utskrivelse rømte jeg til utlandet — der fikk jeg ro og fred til å komme meg på føttene igjen.

Sosialtjenesteloven har jeg lest og prøvd å tolka og forstått. Den sier noe om midlertidig botilbud : Kommunen er pliktig til å finne midlertidig botilbud til dem som ikke klarer det selv. Ansvaret for tjenesten ligger hos Nav. Jeg henviser til §4.27.11 , 4.27.2.1, 4.27.2.3. § 15, boliger til vanskeligstilte. For de som ønsker å lese hva loven sier.

Jeg ringte boligkontoret dagen etter tildelingsmøtet. Fikk til svar at kommunen ikke har bolig til meg, men at de har satt meg opp på venteliste. Så da tolker jeg det sånn at de ikke satte meg opp i januar på venteliste, noe jeg ønsket. Dama sa at hun hadde satt meg opp som prioritet på nybygde leiligheter på Finnsnes nær butikk, og det er jo fint. Saken er den at man vet jo ikke når det blir ledig der.

Kommunen disponerer noen leiligheter til sånne som meg. Jeg spurte; hva gjør jeg no? Skal jeg fortsatt bo på loftet på et soverom hos min datter og hennes familie i lang tid? Er det en god løsning, syns boligkontoret? Hviler de på sine laurbær og ikke tar meg så nøye på alvor siden jeg har en plass å sove ? Tror de at denne løsningen skal vare i månedsvis? Jeg vil ha svar og forutsigbarhet i livet mitt. Det har jeg krav på og rett til! Til slutt vil jeg si til herr ordfører & co, Nav og Senja kommune: Se meg og hør på meg og hjelp meg!