Liker du å bli satt i bås? Hva med en ekstra stigmatisert variant som fokuserer på hvilke mangler andre mener du har? Svaret er selvsagt nei. Derfor er det på tide å rydde i begrepsbruken rundt funksjons-variasjonene i samfunnet.
Det handler om balansen mellom å ikke usynligjøre mennesker med ulike utfordringer, men samtidig finne ordene som ikke reduserer de individuelle ressursene og variasjonene som selvfølgelig finnes i like stor grad blant rullestolbrukere som hos nordmenn med for eksempel brunt hår.
Med dagens hjelpemidler er ikke diagnoser avgjørende for hva og hvem man begrenses til å være. En med diabetes er ikke døende etter kake-buffeten, like lite som den MS-rammede skal avskjæres fra å delta i samfunnet. Med mindre arkitekturen, heisene og dassene er bygget for ekskludering.
Hvilket de ofte er, dermed er utestenging en strukturell systemsvikt. Understøttet av betegnelsene vi velger å bruke. I dag skjønner de fleste at «krøpling» og «tilbakestående» er utdaterte og sjikanerende merkelapper på variasjonsmangfoldet blant folk. Men er det egentlig innenfor å si «utviklingshemmet», «invalid» eller «handikappet»?
Det å bli diskriminert og hemmet av samfunnet skal, slik lovverket er tydelig på, være et tilbakelagt kapittel
Camilla Aase i Handikapforbundet foretrekker begreper som peker mot utfordringer individet møter i samfunnet, ikke ord som fokuserer på feilstempling hos mennesket. Bevegelseshindret eller hemmet er da innenfor.
Politiker og næringslivsleder Torstein Lerhol mener vi ikke må bli for redde for å si noe galt i møte med funksjonshemmede, fordi risikoen da er stor for at folk lar være å snakke med dem det gjelder. Altså de som opplever begrensninger i samfunnet. Selv har Lerhol diagnosen spinal muskelatrofi, er rullestolbruker med et omfattende fysisk bistandsbehov i hverdagslivet.
Han er også en av dem som gjennom hele livet har møtt lukkede dører i for mange sammenhenger. Nærmest uoppnåelige håndtak og høye dørstokker. Lerhol påpeker at siden funksjonshemmede er Norges mest diskriminerte gruppe er det helt avgjørende at de tas på alvor og inn i alle samtaler. Distansering er den største trusselen mot et allerede stort vi-dem-gap.
Han har helt rett. Selv om alle har juridisk rett til likebehandling er funksjonshemmede fremdeles i alt for stor grad ekskludert, utelatt og glemt fra en rekke sammenhenger. Arbeidsliv og kulturarrangementer i bygg med smale trapper og knøttsmå toaletter. Noen fratas til og med muligheten til å stemme når valglokalet ikke er innen rekkevidde for rullestol. Videre kan utilgjengelige butikker, puber, hotell eller manglende fortau ramses opp.
Om vi tar Aases poeng på alvor og ser dette som samfunnets svikt er det kanskje mest presist å snakke om «samfunnshemmet» mer enn «funksjonshemmet». At noen aktivt trykkes ned og ut av samfunnet har også en langt mer ubehagelig klang for de som sitter på ansvaret og løsningene. Muligheten til å åpne pengesekken og legge inn grunnleggende tilrettelegging i all samfunnsstruktur. Alltid.
En midlertidig utgift som raskt vil betale seg tilbake. Både i form av økt livskvalitet og bedre helse, en større representasjon av stemmene i debatten og økt deltakelse i arbeidslivet. Selv for de som bare interesserer seg for tall burde regnestykket være enkelt.
Språk er makt, og vi skal skjerpe begrepsbruken. Slik skal ansvaret plasseres, hvilket hovedsakelig ligger hos kommunene. Noe så basalt som skoler, barnehager og fritidsarenaer har fremdeles en tilfeldig grad av tilrettelagte løsninger for variasjonsmangfoldet blant barn. Men også privat næringsliv har ansvar for å henge med i timen.
En vellykket endring i begrepsbruk og ansvarsplassering har vi allerede sett i andre deler av helse- og omsorgssektoren. Innen rus, psykiatri og barnevern har «erfaringskompetanse» erstattet negative merkelapper som «kasus», «svingdørspasient» og «problembarn».
Gjennom å ansette erfaringskonsulenter som bidrar med innspill og kunnskap til fagmiljøene, løftes brukernes spisskompetanse. Slik blir de utsattes perspektiver lyttet til og verdsatt mens behandlingstilbudene forbedres.
Det samme skjer når utsatte for mishandling, overgrep om omsorgssvikt går fra å omtales som «offer» til «overlever». Ansvaret plasseres tydelig på overgriperen og et viktig aspekt poengteres: Det er ingen selvfølge å overleve alvorlige traumer, overgrep og sjikane. De som har måttet tåle dette skal anerkjennes for belastningen de uskyldig ble utsatt for. Samfunnet har ansvar for å forebygge, avdekke og redde langt flere.
Samtidig må strukturell samfunnshemming lukes bort med roten. Ingen med fysiske eller psykiske funksjonshemninger skal trykkes ned av systemet. Den trenden må snus slik at vi snart kan snakke om «overlevere av gammeldagse dørstokker». Det å bli diskriminert og hemmet av samfunnet skal, slik lovverket er tydelig på, være et tilbakelagt kapittel.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her