Ifølge Virke, hovedorganisasjonen for handels- og tjenestenæringen, skal vi riktignok bruke mer penger i år sammenlignet med fjoråret. 133 milliarder skal vi handle gaver, mat og drikke for i november og desember. I snitt skal hver av oss bruke 12.570 kroner, så kanskje ønsket mitt har en sjanse likevel?

«No har vi den hardeste ria, vi slit med å kare oss frem ...» Helt bevisst har jeg satt på den nest fineste julesangen jeg vet om, og kanskje har Trygve Hoffs tekst aldri vært mer treffende enn akkurat i år.

Ordet «dyrtida» blir sannsynligvis ett av de mest brukte ordene i 2023, og det er ikke så rart. X antall rentehevinger, høye strømpriser og dyrere mat er alle medvirkende årsaker til at mange ikke klarer å skrangle sammen de drøye 12.000 kronene som Virke opererer med som et gjennomsnitt. Det betyr nødvendigvis at forskjellene i samfunnet øker.

Og apropos forskjeller. Jeg er så privilegert at jeg nettopp har vært i København, og i en julepyntet «Strøget» traff kontrastene meg rett i hjertet. Inntullet i en sovepose, og med alt han eide i en liten barnevogn, satt Jørgen hattemaker. Og forbi han gikk vi. Vi som var på juleshopping. Vi som bor i «Kong Salomo sitt læinn».

Men vi trenger ikke dra utenlands for å fornemme fattigdom. Vi trenger ikke reise langt i det hele tatt.

For noen år tilbake gikk jeg gjennom den samme gågata i Harstad og la merke til «Igor» på krakken. Han var tigger, og i fem minusgrader forsøkte han å tjene til livets opphold ved å traktere sitt trekkspill med blåfrosne fingre. Innimellom la han instrumentet fra seg. For å suge til seg den varmen som inngangspartiet på kjøpesenteret hadde å by på i desemberkulden.

Jeg har ikke sett «Igor» siden, og på min vandring jennom gågata for et par dager siden kunne jeg heller ikke fornemme den armoden han representerer. Men likevel vet vi at den finnes. I et hjem nær deg. Hvorfor skulle det ellers være så stor pågang når Frelsesarmeen i Harstad deler ut mat. «Aldri før har så mange i Harstad oppsøkt Frelsesarmeen for å be om hjelp til å skaffe seg mat», kunne korpsansvarlig Karen Elise Aasen fortelle en av de første dagene i november. Det er noe å legge seg på minne. Ikke bare for Karen Elise Aasen.

Men uansett hvor mørkt det er, så gjør det godt å registrere at det alltid er noen der ute som tenner lys. Et lys imot mørketida, som også er tittelen på en annen julesang skrevet av allerede omtalte Hoff. Mannen som har gjort nordnorsk visekunst til allemannseie.

Og blant disse lystennerne finner vi mange veldedige organisasjoner. Pass it on, Rune Strands «Fra Sjel til Hånd» og ikke minst Frelsesarmeen.

– Vi skal være glad for at vi har dere. Det slår meg hver gang jeg ser de uniformskledde hjelperne på post ved sin julegryte. Siden 1860-tallet har soldater og offiserer gjort en beundringsverdig innsats for å nedkjempe fattigdom og utligne sosial urettferdighet. Ikke med våpen, men med den medmenneskelighet og hjertevarme som grunnleggerne William og Chatherine Booth var eksponenter for.

Derfor gjør det også godt, når vi i denne førjulstid ser at mange «millionærer» gir av seg selv og av sin lommebok. Og det gjør de for at så mange som mulig, i så stor grad som mulig, skal få ta del i den fine høytid vi nå går inn i. Mitt juleønske går aldri i oppfyllelse, men med et bidrag fra deg og meg, er vi et godt stykke på vei.