Hva har du i beredskapskassa di?

– Det er over før påske, sa jeg til noen musikervenner da covid kom i mars 2020. Vi skulle på turné, og jeg hadde ikke tenkt å la mørke tanker om en pandemi stoppe forberedelsene. Jeg har i grunnen god tru på lyse tanker, de dominerer mitt enkle hode og gir meg den energien jeg trenger for å stå opp om morgenen. Jeg tok grundig feil om viruset, men vi fikk øvd. Det vil jeg si var positivt.

Selv om jeg liker å tro at ting løser seg, er det greit å skille mellom tro og godtroende. Og nå har jeg kommet til et punkt der ansvarligheten så smått har begynt å melde seg. Det er mulig det er årringene i hjernen som har begynt å snakke til meg, de driver og hvisker «enn hvis?» på akkurat de samme stedene som de før sa «kjør på, det vil helst gå bære godt».

Det er nok ikke bare alderen. Den skal være bra innelåst som ikke har fått med seg at ting skjer i nærområdene, og at samfunnsberedskapen er på vei opp. Denne uka gikk statsminister og forsvarsminister på talerstolen og forkynte at Forsvaret skrur minst ett knep på siktet, mot øst. Også Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) er temmelig klar i sin tale. Vær beredt!

Min far har aldri vært av den redde sorten. Men han har tatt sine forholdsregler, vil jeg si. Det er blant annet derfor familien har en liten jordflekk stor nok til å holde et par familier med en god vinterforsyning potet. – Den her jorda gjer vi ikkje fra oss, den kan komme godt med en dag, bruker han å si. Jeg har alltid pleid å smile skjevt til slikt snakk. Men den som smiler sist, ler best.

Så han skulle sett meg da jeg dro fruen med på nærmeste Kiwi med staten, altså DSB, sin handlelapp i lomma. Jeg hadde fått henne med meg på at det kunne være lurt å være litt mer beredt enn at vi rydder i lestene og låser døra. Nettstedet Sikker hverdag gir gode tips om hva som kan være lurt å ha i huset, utover vaniljesaus, og det var handletipsene herfra som var vår guide.

Av en eller annen grunn kjente jeg på at det var litt flaut å gå til dette skrittet. Kanskje først og fremst fordi det innebærer en slags frykt, at jeg hadde latt meg skremme, på et vis. Og noen ganger er det flaut å bli redd. For det andre fordi det fins et slags prepper-miljø i Norge, det vil si folk som er så overbeviste om at dommedag er nær at de ikke kan oppholde seg noe sted uten at det fins et nettverk av underjordiske ganger under dem, med siste skrik i walkie-talkier og lettkokte havregryn.

Og jeg er jo ikke der.

For det tredje kjente jeg på en flauhet fordi jeg ser på meg selv som en stolt bærer av en sjølbergingstradisjon som står sterkt i dette landet. Slike som meg trenger ikke en handlelapp fra Staten. Jeg har to frysere og motorsag. Godt med ved. Mastergrad i å fyre i ovnen. Jeg feiret sjølråderetten i 1994 som om det skulle vært norsk VM-gull i volleyball.

Men ved ankomsten til det mange kaller skjells år og alder, innser jeg at samråderett er enda bedre enn sjølråderett, at fryseren går på strøm, at det ikke er lov å felle trær i byen selv om man har motorsag, at det er botn i Vestfjorden — selv på Kiwi. Og at det kan være lurt å lytte til omgivelsene, særlig når budskapene ikke lenger hviskes, de kommer til deg på svære plakater.

Det viste seg at Kiwi var beredt på at vi skulle komme, for det første som møtte oss i inngangen var en svær palle med havregryn. Vi fulgte oppskriften, og tok en pakke til hvert husstandsmedlem. Så fulgte vi bare løypa og endte til slutt i hermetikken. Her oppstod det en viss uenighet rundt hvorvidt vi kun skulle ha Vesterålens fiskeboller (meg) eller litt av noe annet også. Det ble det siste, selv om jeg ikke skjønte vitsen.

Jeg synes DSB har vært ganske hyggelig med oss livsnytere, for de hadde inkludert litt sjokolade i kassen sin. Men det stod ikke Dajm på lappen, og det kunne det godt ha stått, for vi endte dessverre opp med en ganske nyttig type mørk kokesjokolade. Jeg var egentlig uenig i det også, for det kunne jo ikke være noen annen hensikt med den sjokoladen enn mat til trøst, og det er da langt mer trøst i en Dajm enn i en kokesjokolade.

Men vi ble ferdige, kom oss hjem og pakket det hele i en kasse og satte i kjelleren. Akkurat dette med kjeller skal man ikke henge seg sånn oppi, selv om det er mye snakk om det. Har man ikke kjeller kan man sette den på loftet, eller i yttergangen. Bare ikke i kjøleskapet eller i matskapet, det er liksom det som er poenget.

Så da kan vi i grunnen holde fram med vårt små-dekadente liv i byen — med kassa på plass er vi litt mer klar. I hodet også, det er kanskje den viktigste effekten. Og til tross for at det var Staten som til slutt tok meg i hånda og fulgte meg rundt på Kiwi, så opplever jeg meg faktisklitt mer sjølberget.

Flauheten har gitt seg. Det kjennes helt ålreit.