Brev fra en idiot

Da Høyre og Frp-regjeringen i 2016 økte mattekravet til karakteren 4 for å komme inn på lærerutdanningen, nektet mange av statsrådene å oppgi sin egen karakter til media. De som ikke nektet sa at de ikke husket, og at papirene lå på et mystisk sted. Jeg har heller ikke papirene foran meg, men jeg husker karakteren veldig godt. Jeg fikk 2.

Hva ledet fram til denne framtidsløse karakteren? Bildet er sammensatt. Selv om jeg leser regnskap og regner renteutgifter i hodet og bruker formler for å beregne arealer, har jeg nok ikke et utpreget mattehode. Det var da man begynte å blande bokstaver inn i tallene og ligningene ikke lignet noe jeg kunne relatere meg til, at rullegardinen gikk ned. Jeg skrev dikt i stedet, om hvor bra algebra egentlig er.

Dernest var jeg ikke særlig skolemoden, verken på ungdomsskolen eller videregående. Jeg ville mye heller spille trommer enn å sitte med leksene. Jeg var politisk engasjert, og drev med all slags organisering av fellesaktiviteter på videregående, alt fra russeavis til revy, Stakanklubben og Operasjon Dagsverk. Lekser, og kanskje særlig mattelekser, fikk vente.

Jeg visste heller ikke hva jeg skulle bli. Mange medelever visste dette, det var for eksempel en haug med folk fra Finnfjordbotn vidaregåande skole som skulle bli ingeniører på NTH, og som jobbet målrettet mot dette.

Jeg var mer av en drømmer, av typen happy go lucky, som levde i nuet, og som var aller lykkeligst når jeg fikk sitte bak trommene og terpe sammen med bassisten på den ene synkoperingen på slutten av verset, rett før refrenget. Det er helt sentralt for grooven at samspillet mellom trommis og bassist sitter. Det visste jeg.

At jeg senere skulle bli lektor på videregående skole, det visste jeg i alle fall ikke. Etter militæret og et par år som vikarlærer — mens jeg gjorde alt jeg kunne for å bli en bedre volleyballspiller — bestemte jeg meg for å søke lærerskolen i Tromsø. Det var kjekt å være lærer, særlig hvis jeg ble bedre i fagene mine. Da ville det bli enda kjekkere.

Men det skjedde mer enn at jeg kom inn på lærerskolen. Jeg var endelig klar for å studere, jeg hadde skjønt alvoret, noen år etter mine jevnaldringer. Høyskolekarakterene ble bedre — jeg husker dem også — men var ikke fornøyd med fordypningen på lærerskolen, og søkte meg videre til universitetet hvor jeg tok et hovedfag i språkvitenskap.

Etter det har jeg jobbet i tredve år og klart meg helt greit, på tross av at daværende kunnskapsminister Elisabeth Aspaker mente at «matematikk-forståelse handler om å forstå sammenhenger mellom ting». Vel, heldigvis forstod jeg sammenhengen mellom min toer og min ungdomstid godt nok til å ikke miste troen på at jeg kunne bli en ålreit språklærer.

Det hviler en idiot-erklæring over alle oss som feilet i matte på skolen. Når denne ene karakteren løftes opp over alle, som en slags lakmustest på om hodet fungerer som det skal, er det ikke bare en grov feilvurdering av folks faktiske evner, det er også uttrykk for et så forenklet kunnskapssyn at jeg nesten ikke klarer å forstå hvordan folk med dokumentert forståelse for sammenhenger kan lande på slike konklusjoner.

Vi trenger flere lærere, vi er snart i en like desperat situasjon i skolen som i helsevesenet. Da må vi snarest legge vekk passer og linjal når vi skal konstruere løsningene, og heller bruke hodet. For det første må rammene i skolen, både lærernes lønn, arbeidsvilkår og fasiliteter være så attraktive at flere søker seg til, og forblir i, yrket. Det vil øke konkurransen, og løfte nivået.

For det andre må det ses på innholdet i selve lærerutdanningen. Mange av oss som har gått lærerskolen har tanker om det. Jeg ville vært langt mer bekymret for nivået på de som kommer ut av lærerutdanningen enn på de som kommer inn. Det løser lite å øke antall studieår, som noen slår seg på brystet med. Det er innholdet.

For meg, og for svært mange andre, skjedde det utrolige ting i hodet i årene mellom 19 og 25. Et krevende utdanningsløp med stor grad av fordypning, høye mestringskrav og — ikke minst — høye forventninger, samt et godt studiemiljø, har kraft i seg til å transformere det usleste vitnemål fra videregående skole.

Og for det tredje: Det er allerede ganske stor grad av spesialisering i skolen, den gamle allmennlæreren er snart historie. Lærere helt uten bakgrunn i matematikk har sjelden eller aldri ansvaret for undervisningen på høyere nivå. Så la nå ikke denne mattekarakteren hindre motiverte, helt fantastiske norsk- og historielærere i å finne veien til skolen. Lag andre løsninger.

Med mindre man mener, og det ser det ut til at Høyre gjør, at et godt mattehode er en forutsetning for å være en god norsk- og historielærer. Da har man — unnskyld ironien, men jeg klarer ikke å la være — forregnet seg.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her