Jeg hadde gleden av å være i førstelinje for å samle inn underskrifter for å få Nordkalottfolket registrert i Partiregisteret på Landbruksmessa i Balsfjord 25.-26.6. Der har vi et krav på 5000 underskrifter inne 31.12.22. Det var også en unik mulighet til å få ei føling med hva som rører seg i grasrota, blant vanlige folk og folk flest.

Tilfeldigvis offentliggjorde Folkebladet hvordan det står til med gudstrua blant det norske folk, i avisas utgave mandag 27.6.22. I 1986 var det ca 20 prosent av oss som ikke trodde, og 52 prosent som trodde. I dag i 2022 er det sånn bortimot motsatt ifølge meningsmålingen.

Jeg våger den påstand at troen på vårt demokrati etterhvert ikke er langt unna der den heller. For å komme i kontakt med folk tok jeg frem et og annet triks jeg hadde sett i Tyrkia på mine ferieturer der. Enkelte kunne muligens kjenne på gamle prepandemiske ferieminner med for eksempel en innpåsliten gateselger i Alanya når jeg kom tett på med underskriftslista mi. Noen var kjappe med å skrive under, en del nølende og andre ville ikke. Helt normalt og forventet. Slik er det bare.

Er det mangelen på trosbevis som truer tilliten hos folk flest og vanlige folk til det politiske system?

Men det som bekymrer meg er den mistroen jeg kunne fornemme en urovekkende stor del av de jeg kom i kontakt med hadde til vårt demokrati. En bekreftelse på holdninger jeg tidligere har møtt. Trur du det nytter? Det har ingen hensikt! Det er bortkastet arbeid du gjør! Det var utsagn som gikk igjen. Noen kunne av habilitetsgrunner ikke skrive under.

Gjennomgangsmelodien syntes som; det nytter ikke uansett hvem som kommer til makta. Erna eller Jonas, ingen forskjell. Samt at vi her nord er glemt straks flydøra klapper igjen bak våre representanter fra nord, mens vi andre strever videre med våre hverdagsproblemer og fraflytting. Så jeg sitter igjen med et, om ikke entydig, inntrykk av sammenlignet med det religiøse, som også sliter med troverdigheten, et i hvert fall bekymringsfullt sterkt signal om en mistillit til politikken som bør tas på største alvor.

Om det er mangel på trosbevis er ikke godt å si. Det står i «skriften» at man ikke kan forlange bevis for troen, men fra våre politikere er det vel vår klare rett å forlange et og annet bevis for deres løfter for vår tro. Er det mangelen på trosbevis som truer tilliten hos folk flest og vanlige folk til det politiske system?

Etter helgens stand på landbruksmessa kom dette spørsmålet tydelig frem for meg. Nå hadde jeg ikke på forhånd laget en statistisk hypotese på dette for denne superenkle undringen, og blir med det neppe vitenskapelig belagt. Men tvilen den består, dessverre, er min tro.

Tro kan flytte fjell, og la oss håpe på det i valg som kommer, kan gjelde.