«Putinske» tilstander også her på berget

Ytringsfriheten skal være en av de viktigste forutsetninger for at et demokrati skal fungere, blir det sagt. Vi vil så gjerne — og liker veldig å tro — at vi kan si akkurat hva vi vil, når vi vil og hvor vi vil, vi som er så heldig å bo i Norge. Men kan vi nå det?

De siste ukene har vi opplevd en krig i Europa, som har ført til strenge sanksjoner mot Russland. I den forbindelse har det florert med kritikk mot Russland, for at de knebler ytringsfriheten. Blant «tiltakene» på andre siden av grensa er å forby ordet «krig» om det som skjer i Ukraina, som har ført til at flere uavhengige medier har lagt inn årene. Flere utenlandske medier er blokkert i Russland. Kort sagt er det ikke lett å ytre seg dersom meningene ikke er «riktig».

Hvis vi tenker i en litt mindre skala, hva med oss her på berget? Uten sammenligning for øvrig med den fæle krigen, altså. I Norge har for eksempel flere distributører stoppet å sende ut russiske TV-kanaler. Jeg vil ikke påstå at vi bør følge med på dem, men hvor ble det av ytringsfriheten? Skal også vi forby nyheter og meninger vi ikke liker?

Tenker vi i enda mindre skala. Helt ned på lokalnivå, så finnes det en haug med eksempler på at ytringsfriheten kanskje ikke er så på topp her som vi liker å tro. I alle fall er vi på tur til å gjøre ting verre.

Selv i Folkebladet har vi flere ganger opplevd at folk knebles — eller får munnkurv — når de ønsker, eller blir spurt om, å uttale seg til offentligheten gjennom lokalavisa. Selvsagt forstår jeg at øverste (konsern)sjef — gjerne «syvende far i huset» — bør kontaktes ved store og kontroversielle spørsmål om for eksempel nye planer, økonomi og andre driftskritiske ting. I Forsvaret har det jo vært — og bør være — slik, selv om ansatte også der må få kunne snakke åpent om andre ting enn militære hemmeligheter.

Men hei, å dra en tur på Eurospar for å lage reportasje om møljesalget. Hvorfor må øverste sjef da godkjenne hva som blir sagt og hvem som får si? Hvorfor må vi ringe øverste sjef hos Coop for i det hele tatt å kunne fortelle om en heltedåd etter en brann ved lokalbutikken — og vente flere dager på en «godkjennelse» for at vedkommende skal være til stede for å høre hva som sies? Hvorfor skal øverste sjef i Senja kommune alltid kontrollere hva hans «undersåtter» skal si til lokalavisa? Har for eksempel ikke en butikkjede eller en kommune tillit til folk de har ansatt i andre sjefsstillinger enn den som sitter helt på toppen?

Folkebladet har faktisk opplevd at ansatte i bedrifter og offentlige instanser i vårt lokalmiljø ikke tør å uttale seg med henvisning til at de er redd for å miste jobben dersom de snakker med avisa. Det er rett og slett ikke greit for ytringsfriheten vår at noen toppsjefer skal styre absolutt alt av hva som skal sies. Og er det slik at de truer med oppsigelse, ja da nærmer vi oss faretruende «putinske» tilstander — om enn i noe mindre skala. Ytringsfrihet er at folk skal kunne si hva de vil, selvsagt med injurierende og krenkende begrensninger.

Litt rart blir det også når de samme folkene som ikke «kan» uttale seg til lokalavisa, kanskje «får lov» til å ytre seg i sosiale medier om akkurat det samme. Det har også skjedd.

Det skjer i stadig økende grad at «menigmann» i en bedrift, kommune eller institusjon ikke får si det han eller hun vil, selv om det er ufarlige spørsmål vi kommer med. De får ikke uttale seg til lokalavisa. Og det med tydelig henvisning til at noen overordnede i systemet — gjerne sjefen helt på toppen — skal godkjenne det først. Sjefen på toppen krever i mange tilfeller til og med å få se gjennom den ferdige videoen eller lese artikkelen før den publiseres.

Selvsagt skal det som skrives i avisa eller presenteres på TV være så riktig som overhodet mulig, men det er faktisk den som intervjues som skal godkjenne hva han eller hun har sagt. De kan kreve å få lese gjennom sitatene sine når de har blitt intervjuet for å se om det blir riktig fremstilt. Men det er altså i mange tilfeller ikke nok. Noen vil kneble sine undersjefer og ansatte. Sette en munnkurv på dem. Én ting er jo at det gjør jobben vår mer vanskelig, men viktigst av alt: «Vanlige» folk slipper ikke til i den grad de burde.

Er dét riktig — sånn for ytringsfriheten?