For de av oss som vokste opp i etterkrigsårene husker vel arbeiderbevegelsens gamle slagord. Det var selvsagt myntet på datidens arbeidsliv, men bør selvsagt være like aktuell i dag. Nå skal jeg vokte meg for å ha noen mening om arbeidslivet i dag, hvilket jeg gikk ut av for ca 20 år siden. Nei — jeg vil bruke «slagordet» for å både se på den situasjonen jeg befinner meg i dag, og prøve å se på hvilke plikter har jeg og min generasjon vært med på, og ikke minst, hvilken rett har jeg/vi til å kreve noe av storsamfunnet i dag.
Tenker jeg tilbake fra min oppvekst på Senja, og hvordan den kom til å prege min innstilling til arbeidslivet, ja så sitter jeg igjen med at plikter kom alltid først — kan ikke huske det ble krevet noe som helst. Vi tok det vi fikk, og klarte oss med det som ble oss tilbydd hva gjelder slike ting som fritid, skole, hus og hjem.
Når man vokste opp med kun radio, måtte klare seg med en skole som var todelt, uten noe tilrettelagt for fritidsaktiviteter eller tilbud om læring og trening i ferdigheter eller talent. For ikke snakke om tilbud innen kultur og opplevelser som selvsagt var helt fraværende.
Som eksempel på hvordan vi kunne tilfredsstille lysten å spille fotball, så måtte jeg sykle ca åtte km mot nabobygda Å i Senja. Ved fallende sjø, kom det fram en flott «fotballbane» av flat leire som vi kunne spille på, til sjøen igjen flødde opp! Og skøytebaner ble anlagt på de mange tjern — ingen krav om kommunens medvirkning nei! Selvsagt hadde vi ingen av dagens duppeditter, knapt telefon som kun enkelte husstander hadde, ingen elektrisitet før langt utpå 50-tallet.
Det illustrerer hvor vi som befinner oss i eldrebølgen blir prioritert – vi kan ikke kreve til tross for at vi har gjort vår plikt
Selv hadde jeg ingen kjøpte leker inntil jeg fikk en rattkjelke og en sparkstøtting. De første skiene fikk jeg som gave fra et søsken barn som bodde i Narvik og der var gått ut av bruk. Så kom erkjennelsen: Hva med utdannelse? Jeg er sjeleglad for at min handlekraftige far sendte meg ut av bygda for å få en realskole, og dermed var grunnlaget lagt for videre utdannelse og yrkeskarriere, milevis langt fra fiskebåten, som var alternativet på Senja den gangen.
Så — nå sitter jeg her, midt i eldrebølgen, ser og konstaterer hva storsamfunnet nå leverer, hva barn og unge voksne både krever og får oppfylt hva gjelder tilbud til utdannelse, kulturtilbud og ikke minst til fritid. I dag ser vi hvordan det nesten tvinger seg fram krav om å få tilrettelagt for eksempel fotballhaller, turnhaller, skøytebaner, sykkelparker og lekeparker spredd utover. Det er nesten som man kan spørre seg om det er tid til å bruke alt, når man samtidig skal være tilstede og bruke tid på alskens sosiale media og å oppsøke treningssentre osv.
Dette er ikke lovpålagte oppgaver, men kommunen må likevel finne dekning i sine budsjetter. Selvsagt er forklaringen den at man konkurrerer om arbeidskraften, og da er kravet at slike tilbud må tilbys. I tillegg bruker for eksempel landsdelens største sparebank (samfunnsløftet) og kraft/nettselskaper av sine overskudd, og stiller opp med store ressurser på idrettsarrangementer, festivaler og konserter tiltenkt den samme målgruppen. «Gjør din plikt, krev din rett» — har det noen gjenklang opp i dette?
Det er ikke helt uten grunn det må være lov for en fra min generasjons brukere og stille seg undrende og spørrende: Hvor er eldrebølgen opp i alle festtalene og snorklippingen, hvor er de konkrete tilbudene og hvem taler vår sak og kan kreve vår del av samfunnskaka? Vi har gjort vår plikt, deltatt i arbeidslivet og samfunnslivet, betalt våre skatter og avgifter. Vi er nå endt opp som en grå masse og post på budsjettene, benevnt som «helse og omsorg», og blir løpende gjenstand for diskusjon i kommunestyrene om «overforbruk, må foreta nedtrekk, finne gode løsninger, effektivisere, ta i bruk digitale hjelpemidler». Hører vi noe om å legge til rette for aktivitet og «Leve hele livet»?
Da må jeg her snakke for meg selv. Jeg har etterlyst og påpekt mangel på aktivitet og få tilrettelagt tilbud jeg med mine handikap og i min alder kan delta i. Så langt konstaterer jeg med en viss bitterhet at for eksempel det eneste tilbudet som var øremerket oss seniorer i sentrum i min hjemby, var den ukentlige «pensjonistsvømming» – to timer med aktivitet og et sosialt møtested. Det var en aktivitet vi til og med betalte for selv, og tilbudet er 100 prosent kommunalt eid/drevet, og politikerne sitter ved roret. Men – det måtte endres! Det måtte gjøres universelt, må vite! Bort med pensjonist!
Det var et unikt tilbud — det burde heller vært trappet opp i stedet for å bli innskrenket! Jeg nøler ikke å kalle det diskriminering! Men — om jeg kunne stille krav? Ville noen høre på?
Det aller siste er nesten enda mer talende hvor min generasjon står i kurs: De sykkelglade har fått sin lekegrind, brukt store økonomiske ressurser, men vil også ha bruksrett på den rullatorstien som jeg og flere er brukere av ute i Guds frie natur. Det må man jo bare godta, mener kommunen! Kan vi kreve noe? Selvsagt nei! Det illustrerer hvor vi som befinner oss i eldrebølgen blir prioritert – vi kan ikke kreve til tross for at vi har gjort vår plikt.
Men heldigvis – lån av rullator er gratis, og den er blitt min redning og min beste venn! Så får heller kvalitetsreformen for de eldre, «Leve hele livet», stå der — blank!