De fleste profesjonsutdanninger impliserer en viss lydighet som en del av yrkesutøver-oppdragelsen. Men det å bli for lydig kan fort bli et problem. Av et nesten ufattelig kaliber.
Det samme gjelder egentlig for alle ansatte. Hvor mye skal til før man går mot sjefen. Irettesetter kolleger. Risikerer å bli upopulær. Kanskje «glemt» ved neste lønningspils, eller rett og slett sagt opp. Historien viser at det ofte skal veldig mye til. I etterpåklokskapens lys, sjokkerende mye.
Derfor har Steffen Handal, lederen av Utdanningsforbundet, nå gått ut med en offentlig beklagelse fordi lærerstanden sto i førstelinja av fornorskning mot samiske barn. Hvilket inkluderte å banke dem, ekskludere dem, påføre skam og skyld, latterliggjøre og frata barna språk og kultur.
En beklagelse som selvfølgelig er betimelig, men kommer pinlig seint. Samtidig er det interessant dette fenomenet, at ganske vanlige mennesker er villig til å strekke den etiske strikken såpass langt inn i galskapen. Bare fordi sjefen ber dem om det. At tilsynelatende hvem som helst kan bli en mishandlende psykopat, også mot barn.
Det er ikke bare lærere som har litt å svare for i et historisk perspektiv. Under diverse krigshandlinger har også medisinens omsorgs-profesjoner prestert å tryne så fundamentalt i grøfta som det tenkes kan. For den som vet hvordan man lapper sammen, lindrer og rehabiliterer kan, om instruksen aksepteres, gjøre det motsatte. Altså påføre smerte, ødelegge, pine og bryte ned liv.
«Det var sånn det var den gangen». «Vi gjorde bare som vi fikk beskjed om». Slike unnskyldende forklaringer er et ganske vanlig mantra i etterpåklokskapens evaluering. Noen ganger med litt mer troverdighet enn andre. For eksempel bør det nok ses med litt milde øyne på at en del av oss vokste opp i tobakks-røyktlagte folkevognkupeer, rullende fram og tilbake på hattehylla under fart.
For den gangen ble det tross alt reklamert med at rullings var sunt. Setebelter i baksetet var en jålete, futuristisk visjon. Sannhetsgehalten i at «vi visste ikke bedre» er i nevnte eksempel mer troverdig enn når pedagoger og omsorgspersoner aksepterer å bli en tariflønnet jævel, overgriper og tyrann. Alt for å slippe å ta en konfrontasjon med daglig leder.
Samfunnet burde rett og slett utdanne varslere istedenfor å destruere de som tar risikoen å stå ved hjelp av egen ryggrad
Kanskje vil noen innvende at det er tilliten til ledelsen som gjør at man i ansatt-rollen er villig til å strekke på verdigrunnlaget. Eller så er det argumentet bare et forsøk på å hvitvaske det som på godt norsk kalles feighet. En utpreget uvilje mot å ta stilling, nekte og opponere. Selv om hele den profesjonelle grunnmuren hyler at instruksen er feil.
Feighet er en sosial og samfunnsmessig kreft som slett ikke skal undervurderes. Det er kanskje til og med feigheten som holder mange ting gående. I alle fall holdt den fornorskningen på stødig kurs i drøyt 100 år. Hvilket er en utrolig prestasjon. Ikke minst fordi det lyktes nasjonen å drive denne målrettete diktatoriske bevegelsen, samtidig som Norge høstet stadig høyere anseelse for å være et fremragende demokrati.
Spørsmålet som er betimelig å reise i kjølvannet av enda en offentlig beklagelse, som den Utdanningsforbundet nå har lagt på bordet, er hvilke feige samtids-synder noen beskjemmet må beklage, en gang der fremme.
Kan det handle om tap av natur og aksept av dyremishandling? Forpesting av kommende generasjoners naturlige og sunne matkilder? Ikke umulig, og da vil de klassiske unnskyldningene slett ikke duge. «Vi trodde oppdrettsfisken skulle være full av sår og skader». «Vi trodde rødlistingen av villaks og kysttorsk var en aprilspøk». «Ingen fortalte oss at flom og hetebølger hadde noe med klimaproblematikken å gjøre».
Nei, den holder ikke. Vi vet bedre. Så hva er motgiften? Det destillerte middelet mot feighet, ondskapsfull lojalitet og strukturelle overgrep fra fotsoldater og ledelse, er varslere. Rusket i suppa som tør å sette ned foten. Den som nekter og er villig til å stoppe maskineriet. Som lar kunnskap og prinsipper trumfe hensynet til egen popularitet.
Beklageligvis har vi ikke kommet lenger enn at det å være den som sier ifra, fremdeles er forbundet med alvorlig, personlig risiko. Vi ser jevnlige eksempler på at mobbing, ekskludering og latterliggjøring av modige stemmer passerer, også i politiske miljøer der vi burde kunne ha høy grad av tillit til aktørene. Alt for mange varslere i arbeidslivet ender i langtidssykemeldinger og uførhet.
Men ut fra et perspektiv rundt kvalitetssikring er varslere i enhver bedrift, bevegelse og profesjon fremdeles den beste trygghetsalarmen som finnes. Akkurat det poenget burde enhver profesjon ta inn over seg.
Utdanningene bør kommunisere at vilje til å protest er en naturlig konsekvens av å ta yrkesetikken alvorlig. Samfunnet burde rett og slett utdanne varslere istedenfor å destruere de som tar risikoen å stå ved hjelp av egen ryggrad. Da slipper også ledelsen å beklage omfattende overgrep av de profesjonelle, lydige tullingene i neste runde.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her