Regjeringen, ved statsminister Støre og finansminister Vedum, har siden november sagt at havbruksnæringen skal beskattes av sine reelle inntekter. Nå har regjeringens forslag om opprettelse av et normprisråd for havbruk vært på høring.
Her står det, stikk i strid med uttalelsene fra regjeringshold, at det ikke er selskapenes inntekter og kostnader som skal ligge til grunn for lakse- og ørretskatten. Dermed er risikoen stor for at havbruksnæringen vil bli beskattet av en inntekt de ikke har.
Utgangspunktet for enhver skatt må være at skatteregningen blir riktig. Den skal ikke være for høy og ikke for lav. Oppdretterne skattes i dag ut fra faktiske priser og kostnader. Dersom inntekten er feilaktig redusert på grunn av interessefellesskap, kan Skatteetaten kontrollere og korrigere dette.
Finansminister Vedum sier at det ikke er noe som tyder på at et prisråd for havbruk ikke vil fungere like godt som Petroleumsprisrådet. Dessverre ser det ut til at finansministeren ikke har tatt innover seg hva regjeringen faktisk foreslår.
Mye tyder nemlig på at et normprisråd på havbruk ikke vil fungere. La oss forklare hvorfor:
Det er forskjell på fisk og olje. Det er også forskjell mellom olje og gass. De forholdene som ligger til grunn for at man kan fastsette normpriser for olje er ikke til stede for gass. Gassnæringen, som også er underlagt et grunnrenteskatteregime, legger derfor sine faktisk oppnådde priser og kostnader til grunn for beskatning, slik vi anbefaler at man skal gjøre også for havbruket.
I havbruksnæringen har man ikke samme likvide råvarebørs som for råolje. Det finnes heller ikke en garantert minstepris. Laks, ørret og regnbueørret er ikke homogene produkter. I tillegg er det stor variasjon når det gjelder kontraktstyper.
Litt forenklet har Finansdepartementet foreslått at det opprettes et normprisråd som basert på innrapporterte transaksjoner, datoer, kostnader, priser og prispunkt fra næringen, skal fastsette en felles normpris for verdifastsettelsen av inntekten «ved merdkanten» i den nye grunnrenteskatten.
Siden det ikke er mulig å finne en markedsverdi når fisken tas opp av sjøen, foreslår departementet at normprisrådet skal sette egne spotpriser for verdien av fisken etter slakt. Deretter skal normprisrådet regne seg tilbake merdkanten.
Vi mener derfor det vil bli svært vanskelig å sette en normpris på laks, ørret og regnbueørret uten betydelig risiko for at selskapene i næringen må betale skatt på en inntekt de ikke har
Etter slakt vil det være et høyt antall ulike produkter basert på ulike kvaliteter, sertifiseringer og vekter. Disse prises ulikt i markedet. I tillegg til at prisen på en laks av lik vekt og kvalitet kan variere kraftig innenfor den uken normprisrådet skal sette en gjennomsnittspris/normpris, vil også kostnadene mellom merdkanten og første uavhengige salg variere. Dette dels på grunn av sesong, men også på bakgrunn av ulik slakteteknologi, pakkerikostnad, brønnbåtoperatør, bløggebåtoperatør og fraktkostnader.
Å normere en gjennomsnittskostnad for disse tjenestene uten at det blir overbeskatning, vil bli svært, svært vanskelig.
En rapport Menon Economics har gjort på oppdrag fra Sjømat Norge viser at det ikke bare er et komplekst prisbilde innen hvert slakteri, men også et prisbilde med stor variasjon mellom slakterier.
Det er heller ikke slik at slaktetidspunktet utgjør et felles prispunkt i næringen. Noen aktører har pakkerikanten som prispunkt for uavhengige salg, mens andre har London, Oslo, Barcelona eller Shanghai som førsteprispunkt. Havbruket skiller seg også kraftig fra petroleumssektoren når det gjelder antallet årlige transaksjoner.
Årlig rapporteres det om lag 1.500 transaksjoner til normprisrådet for petroleum. Basert på disse settes det om lag 20 normpriser for petroleum. For havbrukssektoren viser våre beregninger at det vil bli rapportert over 130.000 transaksjoner, og at det må fastsettes omkring 450 normpriser.
Vi mener derfor det vil bli svært vanskelig å sette en normpris på laks, ørret og regnbueørret uten betydelig risiko for at selskapene i næringen må betale skatt på en inntekt de ikke har.
Sjømat Norge ber derfor om at næringen kan legge sine faktiske inntekter og kostnader til grunn for særbeskatningen, slik som i år — og i tråd med det statsministeren og finansministeren tidligere har sagt.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her