«Her kommer vinteren». For mange betyr det, mer enn noen gang, trøbbel med å få betalt strømregninger — hvis man samtidig velger å ha noe i kjøleskapet. Det er alvorlig, så tilgi et for fristende ordspill på bekostning av låta til Jokke.
Det blir ingen fin tid. Det er alt for mange som sliter økonomisk nå. Det har vært mye snakk fra regjeringen om tiltak, men resultatet er skuffende. Vi forventet mer av Arbeiderpartiet i regjering.
For nå er det ikke bare at aleneforeldre, sjuke og uføre som fryser og sulter. Det gjør etter hvert også flere familier med to inntekter. Grunnen er en uendelig rekke rentehevinger, prisøkning og vansker med å få solgt de verdiene man eventuelt måtte ha å stampe vekk når knipa tynger.
Krisa er ikke bare varslet, den er etablert. Vi får bekreftende meldinger på alvoret daglig. Det er liten hjelp i tips om å handle billigmerker og dato-varer, for dem som praktiserte dette allerede før de fem siste rentehoppene.
Så hvorfor settes det ikke inn effektive tiltak som kompenserer mot ren nød for stadig flere i Norge? Hjelp til dem som for lengst har gitt opp at ungene kan delta på fritidsaktiviteter eller feriereiser? Svaret handler kanskje om duften av noen ideologiske tendenser fra toppetasjen som lukter råttent. For handlekraft finnes der det er hjerterom, så enkelt er det.
Mye tyder på at Ap har blitt et nytt Høyre, som egentlig ikke er så motivert til å løfte folk ut av sumpen
Etterslepet i trygdeytelser og stønader, altså livsgrunnlaget for alle i særlig utsatte situasjoner, henger som kjent etter prisveksten. Det betyr at kreftsjuke, multihandikappede og aleneforsørgere får langt mindre for sitt månedlige livsgrunnlag i dag, enn for noen år siden.
Det ble snakket så fint om at SV hadde klart å presse gjennom økte ytelser i barnestønad, i en nødpakke-forhandling med regjeringen i fjor. I praksis en innholdsløs seier. For Nav trekker ned på annen stønad med en gang noe øker, kunne en fortvilt alenemor erfare.
Så mye var altså intense forhandlinger, en drøss med pressekonferanser og Keiserens nye klær verd. Null var gevinsten for de som trengte det mest. Strømregningene mot vinteren virker like uoverkommelige for mor og barn.
Videre snakkes det om frivillige fattighus og utlevering av mat. Køene øker, og initiativene må avvise stadig flere. Regjeringen har snakket fint om å støtte disse tiltakene, som hovedsakelig baserer seg på donasjoner fra matkjedene.
Det er selvfølgelig fint at noen i byene får hjelp gjennom en matpose i uka, men dette systemet kan ikke bli en sovepute for regjeringen, slik det later til å ha blitt. Det finnes slett ikke fattighus overalt, og siden de heller ikke har nok til alle er dette systemet både tilfeldig og urettferdig.
Så hva tenker regjeringen egentlig på, mens stadig flere varsler at de gruer seg til vinteren? Til å falle av det sosiale lasset lenge før jul? Som ikke får sove i frykt for neste strømregning? Mye tyder på at Ap har blitt et nytt Høyre, som egentlig ikke er så motivert til å løfte folk ut av sumpen.
Etter åtte år med blå statsminister-stol, vet vi godt hva Høyre tenker om syke folk. «Det skal lønne seg å arbeide». Som om det er ett reelt valg, for dem som ikke kan jobbe. «Jeg har alltid hatt råd til tannlege, det er det mange andre som også har», svarte Erna på spørsmål om hva som skal skje med dem som ikke har råd til tannlege. I etterpåklokskapens lys er det fristende å sende alle fattige til tannlegen og styre regningen over på noen lyssky aksespekulanter, slik Erna selv gjorde i praksis, bevisst eller ikke.
Poenget er at høyresiden jevnt over har ganske lav empati med lavinntekts-folket. De mistenker konsekvent at syke faker, enten de lider av paralyserende leddgikt eller lungekreft med full spredning. Slik forsvarer de for å holde stønadene på et ulevelig nivå.
Senterpartiet sitter også i regjering, og Vedums retorikk om at «Folk må komme seg opp om mårran» er både tonedøvt og frekt, siden det stempler syke og lavtlønnede som late. Men siden Sp aldri har markert seg med noen tydelig sosialpolitisk profil, ligger det voksne ansvaret på Ap. Partiet som skal være arbeiderklassens kamphane for rettferdighet, gode sosiale sikkerhetsnett og likhet. I alle fall var det sånn en gang.
Men da minister Tonje Brenna (Ap) nylig deltok på en debatt om saken, falt hjertet blått og kaldt mot jorden. For istedenfor å komme med viktige lovnader til de som er for reduserte til å jobbe, var retorikken som kopiert fra Ernas glanstid: Det viktigste er å få de uføre i jobb, ikke å øke trydgen.
Lykke til med å piske liv i ei dau merr. Insistere på at jorda er flat, og benekte alle andre realiteter som banker på. Kanskje er det en bedre idè at Høyre-folket i Arbeiderpartiet bytter parti, så vi vet hvem vi faktisk stemmer på neste gang.
For konsekvensene av kald og dyr tid er brutale. Alt for alvorlige til at stortingspolitikere skal surre bort ansvaret sitt på identitetskrise rundt egen ideologi. For det blir lite fred å få, nå når vinteren virkelig kommer.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her