Mandag var det 13 år siden kom vi til Norge som flyktninger etter å ha klart å flykte fra Sri Lanka etter borgerkrigen som endte i en massakre. Det har blitt fem år på mottak og åtte år i kirkeasyl.

Vinter, vår, sommer og høst gjentar seg gang på gang. Jeg ser årstider skifte gjennom vinduet og har ikke kunnet oppleve dem de siste åtte årene. Det blir en slags ferie hele tiden med søvnløshet, stillhet og stress. Skal jeg måtte være innestengt resten av livet mitt, uten å ha gjort noe galt? Kan ikke noen gripe inn i saken vår?

Nå bor jeg på niende året i kirka sammen med mor og far. Jeg bor på ett rom, i lag med mor og far. Jeg har aldri hatt et privatliv. Ingenting har forandret seg de siste 13 årene av livet mitt, men jeg må leve livet slik det er. Det har bare blitt mer vondt, farlig og umenneskelig. Vi har kjempet i 13 år av livet vårt. Det er ekstremt krevende mentalt for oss å leve så innestengt over tid, uten å ikke en gang kunne gå tur ned til fjorden eller i butikken som er 200 meter unna.

Det er en ting som er svært vanskelig for oss å forstå, nemlig behandlingen vi har fått av UNE. Min familie er reelle krigsflyktninger, men har til nå ikke fått en seriøs behandling av saken vår. Vi har vitneutsagn fra ca 25 seriøse personer/institusjoner som alle er enten eksperter på Sri Lanka, eller som bevitner våre roller på Sri Lanka. UNE legger ikke vekt på eller tror på noen av disse. De påstår vi lyger. Dette er veldig vondt å høre. Mener de at alle disse lyger for å hjelpe oss? De fleste av vitnene kjenner ikke oss personlig.

I tillegg opplever vi at samme nemndleder behandler saken gang på gang, og hun mener det ikke er tvil i saken, og vil derfor ikke innkalle til en utvidet nemndbehandling med to ekstra meddommere.

Vi opplevde krigen i Sri Lanka, og har sittet her i mange år. Vi føler at vi er blitt dårlig behandlet i Norge siden det aldri har vært avholdt møter i nemnd om vår sak. Vi blir ikke trodd av norske myndigheter. Blir kalt løgnere av UNE. Det gjør veldig vondt å stadig høre fra UNE at «dere snakker usant».

Jeg frykter dagens realiteter, men fortsetter å slåss for tapte drømmer, og det er vanskelig å holde fast på et fremtidig håp

Hvor mange ganger må jeg lese: Avslag? Vi har gitt stadig nye opplysninger/vitner, men ingenting blir trodd eller ansett som viktig. Hvorfor er de ikke interessert i å håndtere nye opplysninger ordentlig? Er det slik de jobber? Først ber de om opplysninger, og så er det ikke viktig likevel. Hvorfor blir vi behandlet umenneskelig? Hvem skal vi appellere til videre? Hva driver UNE egentlig med?

Jeg har levd med krig og konflikt siden jeg var sju år gammel, nå er jeg 34 år. Jeg har flyktet fra sted til sted, fra krigen i Sri Lanka til jeg i dag er i kirkeasyl i Finnsnes kirke. Jeg lever fortsatt i en konflikt, nå mot den norske regjeringen og UNE. Jeg har aldri opplevd fred. Jeg er alltid urolig, både i tankene og i hjertet. Jeg ønsker å leve et vanlig liv. Hvor lenge må jeg vente på det?

Jeg har tapt alle mine ønsker og drømmer nå. Jeg ønsket å leve et vanlig liv. Er det feil? Jeg er også et menneske. Kan ikke jeg også ha ønsker og følelser? Hvor lenge må jeg vente på dette? Jeg ser ingen mål framfor meg. Hva skal jeg jobbe mot? Hva vil framtiden gi meg?

Jeg har ingen svar på dette spørsmålet. Hvis jeg hadde fått ha et normalt liv disse 13 årene, ville jeg ha studert og fått meg jobb. Jeg ville betalt skatt — og kanskje ville jeg hatt familie?

Hvis jeg hadde valgt et annet land hadde jeg hatt helt annet liv nå. Tungt å tenke på at vi fortsatt sitter i fengsel her. I Norge som er kjent for frihet og fred.

Jeg frykter dagens realiteter, men fortsetter å slåss for tapte drømmer, og det er vanskelig å holde fast på et fremtidig håp. Jeg har ikke opplevd rettferdighet her i Norge. Enda!