Handlekraft når det slås fugledød-alarm

Etter det voldsomme utbruddet av fugleinfluensa i Finnmark, viser det nå seg at det også har vært enkelttilfeller i Senja kommune — og i Tromsø er sykdommen blitt påvist både på måse og rev. Selv om omfanget langt fra er så stort om i Finnmark, må det følges nøye med og tas på ytterste alvor. Fjerning av døde fugler er det uansett kommunenes oppgave å sørge for.

Det er rart med det, reaksjonsevnen er ikke den beste når det gjelder tiltak og konsekvens av sykdom og smitte. I alle fall ikke når det gjelder dyrelivet.

Vi har en alvorlig pandemi bak oss, som forhåpentligvis gjør noe med holdningene og reaksjonsevnen når et nytt virus slår oss mennesker ut. Trolig var opphavet i nettopp dyrelivet, og da kan føre-var-prinsippet også være et poeng, selv om det er aldri så sjeldent og usannsynlig at et utbrudd i dyreverden kulminerer i en global pandemi.

Mattilsynet kunne forrige uke fastslå at utbruddet av fugleinfluensa i Finnmark er alvorlig og det største som er sett i Norge noensinne. Over 3.000 fulger har stupt daglig i Øst-Finnmark i en periode. Det må gjerne katalogiseres som naturens gang, ettersom det har vært store utbrudd i Europa tidligere. Men det er viktig at man setter i verk tiltak raskt. Dette ikke minst fordi utbruddet rammer sårbare arter, som den mye omtalte krykkja. Det skjer samtidig som vi vet at mangfoldet i fuglelivet svekkes dag for dag.

I Loppa og i Vadsø i Finnmark ble det slått full alarm tidlig, og folk flest følte intuitivt at det var både ubehagelig, unaturlig og trist at døde måser lå strødd langs vannkanten. Også andre steder i Finnmark er flere hundretalls måser samlet inn og brent av lokalbefolkningen, vel vitende om at døde fugler bør fjernes på grunn av smittefare, fordi andre fugler og åtseletere kan spre sykdommen videre.

I Finnmark reageres det på fraværet av det offentlige, annet enn at Mattilsynet mente at måsene kunne hives i restavfallet.

Alle gode krefter bør settes inn, men det må styres av myndighetene. I første omgang på overordnet plan, før kommunene sammen med lokale krefter kan begrense utbredelsen av sykdom. Gjerne umiddelbart. For eksempel ved å fjerne døde dyr, som høres veldig fornuftig ut.

En slik form for beredskap bør man også ha i Senja kommune og andre kommuner i Troms, selv om det foreløpig bare er snakk om enkelttilfeller, som på Tennskjær i Senja kommune — der det for to uker siden ble funnet fem døde måser.

Det minner ikke så rent lite om bekjempelsen av uønskede arter, som pukkellaksen. Her er det også frivilligheten som går i bresjen og nærmest tvinger fram reaksjoner eller flere år med bekymring.

Vi har heller ikke vært i stand til å sette i verk mottiltak i sjøen, selv ikke der vi har dyktige fangstfolk og sjølaksefiskere til rådighet. Fellene kommer sent og og effektiviteten er variabel, viser erfaringene. I hvert fall kommer ikke tiltakene raskt nok for de som jobber døgnet på tamp for å sikre laksestammen.

Må vi alltid ha et skrivebordsvedtak først? Når skal vi lære oss å handle raskt og effektivt når er problem oppstår? Fuglene må vite...

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her