Jeg tror jeg er radikalisert. Noe har i skjedd i hodet mitt. Noe jeg ikke klarer å snu. Tidligere var jeg en alminnelig mann som gikk på arbeid og klipte plenen og måket snø og laget helt normale middager. Jeg gikk på besøk til folk og spiste småkaker og drakk kaffe, og hisset meg sjelden opp. Så begynte jeg å sykle.
Det passer seg å sykle i Oslo. Sammenlignet med Tromsø er det jo en peise flat by, man må til Holmenkollen, i hoppbakken, for å finne noe som ligner Kræmerbakken. I tillegg er det i praksis sommer hele året, særlig sammenlignet med Tromsø. I den grad det kommer snø er det i grunnen bare hyggelig, som et slags eksotisk innslag i hverdagen (men OL skarrem ha).
Så da kjøpte jeg meg en sykkel, mest fordi det er det som går fortest nesten uansett hvor eller hvor langt du skal. Det er laget et helt nettverk av sykkelstier i byen, men det er jeg ikke så opptatt av, jeg har alltid likt meg i trafikken, og synes i grunnen det er vel så hyggelig å legge meg i ryggen på bussen i kollektivfeltet enn å lugge med barnehageforeldre i sykkelfeltet.
Likevel, selv om jeg bare til nød bruker sykkelfeltet, tok jeg meg i å stoppe og (jeg sa ikke noe) virkelig stirre olmt og lenge på en I-D-I-O-T av en bilist som stoppet i sykkelfeltet for å slippe av en fjott. Da hadde jeg vært syklist i kanskje to dager, og allerede plukket opp uvanene til byens edsvorne sykkelnazier. Neste steg blir å ta bilde av bilen og henge bilisten ut i sosiale medier. Helst med navn.
Nå er jeg blitt en sint og aggressiv syklist. Jeg grunner, nesten hver dag der oppe på sykkelsetet, på hvorfor
Hvordan kunne det gå så fort, tenkte jeg etter denne episoden. Det var da ikke så galt det han gjorde — det var jo sånn jeg kunne gjort selv, uten å tenke meg om. «Her var det ledig, vi stopper her». Og hvorfor kalte jeg ham bilist? Jeg har jo bil selv. Er jeg ikke selv bilist, når jeg kjører? Eller er jeg syklist i bil? To dager på sykkel, og jeg hadde allerede laget meg et «vi og dem»-verdensbilde. Hvordan skulle dette gå?
Det skulle bli verre. For det har seg slik at det har tatt helt av med el-sykler her i byen. De mye omtalte rentehevingene vises ikke for skogen av batteridrevne sykler til 50.000 kroner stykket. Men jeg har ikke batteri, for som nevnt, byen er så godt som flat, i alle fall mye flatere enn magen min. Elhjelp ville ikke akkurat være selvhjelp.
Men uansett hvor fornøyd jeg er med å sykle for egen maskin, så klarer jeg ikke for mitt bare liv å la være å irritere meg over å bli forbisyklet av en upåvirket, is-spisende, podcastlyttende hipster på vei til bordtennis-arbeidsplassen sin på en tåpelig, klumsete bysykkelvariant med bittesmå dekk og bærer bak og kurv foran, men selvsagt med batteri.
Jeg vet, jeg vet — det er supert at folk sykler i stedet for å kjøre bil. Og jada, visst får de litt trim med den der elsykkelen også, det er ikke bare juks. Men litt juks er det, og det må være det (jeg kan ikke finne noe annet) jeg irriterer meg sånn over. Man ser liksom ut som en syklist. Som en som bruker kroppen på å komme seg fram. Ekte saker. Sånn som jeg. Men de sykler ikke på ordentlig. De kjører egentlig moped, forkledd som syklister.
Derfor er nedre stang det første jeg ser på når jeg blir passert: Er det batteri? Hvis ikke, er det greit. Men hvis det er batteri, hiver jeg meg på hjul. Det slår ikke feil, selv om jeg hver morgen før jeg starter sier til meg selv: Du har det ikke travelt, det er koselig å sykle, ta det med ro, slapp av. Men det skal bare en eneste elsykkel til, så ligger jeg over rattet som en galning for å ... vise dem, antar jeg.
Har jeg hjerte til å presse så hardt, uten oppvarming eller grunntrening? En gubbe i femtiårene? For det er også slik at når jeg først har passert folk, elmopedister som ekte syklister, så har jeg fått det for meg at jeg ikke kan la meg re-passere av de samme folkene. Har jeg fått ledelsen, må den holdes. Ellers ser jeg ut som en tulling som driver og kappsykler.
Jeg var altså tidligere en vanlig, ganske blid fyr som kjørte på jobb, intetanende om at jeg var bilist. Nå er jeg blitt en sint og aggressiv syklist. Jeg grunner, nesten hver dag der oppe på sykkelsetet, på hvorfor. Er det kanskje slik det er å være den svakeste part? Den med færrest ressurser, med dårligst beskyttelse? Den som alltid må vike, om konfrontasjon oppstår?
Om man ser slik på det, er veien kort til sinne og bestyrtelse.
I så fall er jeg heldig som kan bli bilist igjen. En blid bilist.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her