På baksida i Folkebladet 7. januar skriver Arne Jostein Nilssen blant annet dette: «Personlig mener jeg at den ideologiske sausen av kristendemokrati til Kristelig Folkeparti og liberalkonservatismen til Høyre som Per-Inge Søreng har blitt påvirket av ikke på noen måte er mere verdifull enn de verdiene sosialdemokratiet representerer». Det er her vanskelig å argumentere mot karakteristikker fra Nilssen uten at han konkretiserer ved eksempler. Ethvert parti vurderer vel sine verdier som best!
Noe i marxismens ideolog kan være brukbart, men sporene etter Lenin, Stalin og nå Putin skremmer
Som vanlig er Nilssen ensidig opptatt med å sette ideologiske merkelapper bare på KrF. Her modererer han seg ved å skrive at ideologien til kristendemokrati og liberalkonservatisme ikke er mer verdifull enn de sosialdemokratiet representerer — nærmest likestilt.» Han innrømmer indirekte at demokratiske partier i vårt land inklusiv KrF står for noen positive fellesverdier. Vi har blandingsøkonomi. Utblåsinger som «den ideologiske sausen» taler for seg som et slag i lufta.
Et levende demokrati kjennetegnes med fri, saklig, klargjørende debatt hvor det likevel kan være saklig uenighet om hva som er beste løsning på kort og lang sikt. Når Nilssen så ensidig fokuserer negativt på KrF, kan ei årsak også være at han ikke liker KrFs valg av politiske samarbeidspartnere nasjonalt. Etter at Ap blei i mindretall på Stortinget på 60-tallet med mindretallregjeringer, nevner jeg følgende: KrF har i ettertid vært med i sju regjeringer — alle ikke sosialistiske. To av disse sju var «reine» sentrumsregjeringer leda av statsminister Lars Korvald og Kjell Magne Bondevik — begge fra KrF. Slik Nilssen agiterer, bør ikke KrF eksistere og vi som KrF-velgere ikke ha mulighet til å påvirke vårt samfunn gjennom representasjon. Han har sjølsagt rett til slik agitering , men bør ikke forutsette at jeg og KrF-politikere som Søreng er passive til hans udemokratiske utblåsing om KrF.
I ei tid da flere og flere til og med av Aps og Sps tillitsvalgte opponerer mot egen regjering, er Nilssen ensidig opptatt av gallupen til KrF. Han bruker ikke ett ord om gallupen til Ap og Sp hvor sistnevnte nærmer seg sperregrensen. Trur Nilssen at regjeringa Støre kan reddes ved kommende stortingsvalg ved at KrF forsvinner? Hans utfall mot KrF kan virke motsatt, men det er det velgerne som avgjør.
Så kan noen spørre hvorfor ikke KrF som sentrumsparti har vært med i ei regjering sammen med Ap og SV. Noe av svaret er slik: Da Ap etter et valg på 70-tallet valg fikk ei mindretallsregjering, tilbydde KrFs ledelse sak til sak-samarbeid med Ap i Stortinget for å hindre at Ap ensidig skulle bli avhengig av SF (nå SV). Dette blei kategorisk avvist av Ap-leder Reiulf Sten. For ca. to år sia blei det i alle KrFs fylkeslag holdt avstemming om hvem KrF skulle samarbeide med i regjering. Et flertall valgte da sentrum-H og da med Erna Solberg (H) som statsminister. Både for KrF og FrP er regjeringssamarbeid problematisk, men et parti som vil påvirke, kan ikke alltid være i opposisjon. For de mindre partiene både på venstre og høgre sia er dette ei vanskelig «klemma». Eksempelvis valgte SV taktisk ikke å delta i regjeringa Støre (Ap, Sp), men er likevel en del av det parlamentariske grunnlaget.
Både i regjeringa Stoltenberg og Støre har Ap og SP valgt å samarbeide med SV. Ved at Sp indirekte åpna for regjeringa Brundland (Ap) etter at regjeringa Willoch (H, KrF, V) blei felt, blei EØS- avtalen en realitet. Med blant annet dagens strømpriser ser vi nå at Brundtlands EØS-forhandlere ikke prioriterte nok norske borgeres interesser. EØS-avtalen kom som erstatning for frihandelsavtalen som sentrumsregjeringa leda av Korvald fra KrF fikk framforhandla og vedtatt. SV og Sp som nå vil ha erstatta EØS-avtalen med en frihandelsavtale, medvirka tidligere ved regjeringa Brundtland til at det blei slutt på frihandelsavtalen.
I Europa opplever vi nå at Putins Russland med sin marxistiske ideologi brutalt angriper sitt slavisk beslekta broderfolk i Ukraina. Det er rett at Norge støtter Ukraina. Noe i marxismens ideolog kan være brukbart, men sporene etter Lenin, Stalin og nå Putin skremmer. Ikke rart at mange ukrainere samles i sine Guds-hus og ber: «Fri oss fra det onde!» «La ditt rike komme!»