Brennpunkt-dokumentaren «Omsorg bak lukkede dører» tydeliggjør det største problemet ved eldreomsorgen: Nedskjæring av sykehjemsplasser. En politisk trend som flere kommuner kaster seg på. Alternativet skal være hjemmebaserte tjenester, fordi det er billigere å overlate gamlingene til seg selv 23 timer i døgnet, enn å gi den omsorgen og pleien de trenger.
Det vil si, ingen kommuner innrømmer at det er regnestykket som ligger til grunn. Isteden argumenteres det for at «folk vil helst bo hjemme». I kjølvannet av den triste, alarmerende og groteske dokumentaren bør oppfølgeren komme: «Omsorg bak lukkede ører». Den skal handle om hvor ansvaret for den systematiske svikten ligger. Nemlig de politiske organer der helse alltid blir salderingsposten. Der man fortsetter prosessen med å avvikle sykehjemsplasser, selv om kvalifiserte instanser som Sykepleierforbundet og Pasientombudet roper at dette er feil vei å gå.
Forstå det den som kan, hvorfor så mange lutfattige kommuneledelser jobber steinhardt mot betydelige skattemidler fra oppdrettsindustrien, samtidig som de eldre i kommunen vanskjøttes inn i depresjon, underernæring og død. Fordi pengene mangler i budsjettet.
Den norske eldreomsorgen er så sykdomspreget at den har utviklet seg til omsorgssvikt. Brennpunkt forteller at to av tre demente bor hjemme. Ofte mot eget ønske og ethvert forsvarlighetsprinsipp. Andelen alvorlig syke eldre som bor hjemme har økt med 40 prosent de seneste årene. Disse mottar stadig kortere hjemmebesøk, til tross for sine komplekse lidelser. Alarmerende underernæring er utbredt og øker blant disse.
Mer ressurser må også inn i hele helsemaskineriet, slik at fagfolkene kan gjøre en forsvarlig og meningsfull jobb i team med kvalifiserte kolleger, og få høyere lønn
Mange som fortvilt ber om sykehjemsplass, som ikke klarer seg med bare hjemmetjeneste, får avslag på søknaden. Ofte er det ressurssterke pårørende som etter år klarer å kjempe den gamle gjennom nåløyet, via diverse klager til statsforvalteren. Mens de mange usynlige, svake og ensomme går til grunne før de i det hele tatt synes som ett tall i ventelistekøen. En kø som i dag utgjør 17.000 personer, men som i virkeligheten er mye større, siden kommunene bevisst holder lista alt for høyt før de innvilger ventelisteplass til sykehjem.
Vi har hørt at det finnes eldre som flytter på sykehjem mot sin vilje, men dette var nok en ambivalens som tilhørte det forrige årtusen. I dag isoleres de sjuke, desorienterte og redde motvillig hjemme. De avspises med korte minutter av bistand fra et omsorgsapparat som selv er preget av grunnleggende systemsvikt.
En konsekvens er at forvirrede og engstelige eldre må forholde seg til mange ulike pleiere, mot faglige råd. Ofte ufaglærte eller personale med for dårlig kompetanse til å møte den gamles komplekse behov. Det finnes for få kvalifiserte på jobb i helsesektoren, fordi fagfolkene ikke holder ut å jobbe der lenger. Små stillingsprosenter og et eskalerende tidspress som ikke er forenelig med verken profesjonsetikken eller helsepersonelloven, gjør at sykepleierne forlater i protest.
De gamles kompliserte fysiske og psykiske helseutfordringer overlates til arbeidspraktikanter fra Nav. Ideen om at vår stadig eldre og sykere befolkning har det så fint hjemme, lever kun som en billig benektning i politiske budsjetter.
Den systematiske inkompetansen inntar også institusjonene i stadig større grad. En ansvarlig sykepleier kan komme på jobb i sengeposten med bare ufaglærte kolleger. Sykepleieren må prioritere medisinering, kompliserte sårstell og akutte situasjoner, og rekker ikke veilede de ufaglærte fullt ut. Dermed øker graden av unødvendig og ulovlig bruk av tvang, verbale overgrep og annen hårreisende pasientbehandling, som ikke hører hjemme i den profesjonelle omsorgen. Enda en sykepleier fortviler, varsler, strekker seg for langt, gir opp og forsvinner fra sektoren.
Det er ikke bare kommunene som er ansvarlig for alle disse svikene som til sammen fører til et helsevesen som er godt på vei i å rakne. Unge legers legeforening varslet nylig sterk bekymring rundt underfinansieringen av sykehusene. Helseministeren holdt nettopp sin sykehustale, der dårlig økonomi overlates til sykehusene, avdelingene og den enkelte ansatte å prioritere seg ut av.
Forrige uke gikk en sykepleier ut og advarte unge mot å velge utdannelsen. En siste handling av samvittighet før hun selv rømmer yrket for godt. For det er ikke slik som «Omsorg bak lukkede ører» (altså forvaltningen) liker å gjenta, at denne krisen løses ved å opprette flere utdanningsplasser for helsefagarbeidere.
Den raserte grunnmuren må gjenreises. De nedlagte institusjonsplassene må reetableres. I tillegg må mange flere sykehjemsplasser bygges for å møte eldrebølgen som i løpet av få år slår inn. Mer ressurser må også inn i hele helsemaskineriet, slik at fagfolkene kan gjøre en forsvarlig og meningsfull jobb i team med kvalifiserte kolleger, og få høyere lønn. Dette vil koste. Men bare da kan vi drifte forsvarlige omsorgstjenester og stoppe det systematiske overgrepet mot vår eldre befolkning.