For en del år siden ble jeg dratt med på teater av ei god venninne. Hålogaland teater hadde satt opp en nordnorsk versjon av Samuel Beckett sitt stykke «Mens vi venter på Godot». Det var akkurat så utradisjonelt som vi var blitt forespeilet — og uten noen som helst framdrift. I pausen ville mi venninne gå. Men jeg ville bli — herr Godot måtte vel dukke opp, for hvorfor skulle det ellers være så viktig å vente på han, og hva skulle skje når han kom?
Mi venninne, mer belest enn meg, sendte meg et lett medlidende blikk — for hun visste. Vi ble til siste slutt. Slik fikk også jeg en demonstrasjon på at handlinger kan være uten start eller slutt, ord uten sammenheng, og tid og rom totalt ulogiske. Herr Godot kom aldri, og ingenting skjedde.
I mangel av tidligere erfaringer om noe så absurd, forsvant herr Godot inn i glemselen. Helt til nå.
Etter 12 års arbeid med dykk ned i Nord-Norgebanens «jammers minde», og innsats for å synliggjøre logikken og behovet for å bygge banen, er referansen til denne evigvarende ventinga på Godot skremmende nær. Ingen nålevende mennesker kan huske opprinnelsen, men jernbanehistorikken lengst nord har bølget videre siden 1800-tallet uten at toget kom. Derimot har nok folk flest fått med seg de siste års venting:
År 2017. Stortingsvalg. Jernbanedirektoratet fikk i oppdrag fra departementet å utarbeide et nytt kostnadsanslag for jernbanestrekningen Fauske-Tromsø, samt en samfunnsøkonomisk analyse for slik bygging. Metodikken for en konseptvalgutredning (KVU) skulle bare følges så langt det var hensiktsmessig. Naiv begeistring fulgte.
År 2019. Kommune- og fylkestingsvalg. Ovenstående prosess ble avbrutt til fordel for lovnaden om en ny og fullstendig KVU for all transport i hele Nord-Norge — på vei, sjø og i lufta, herunder også jernbane. En viss uro meldte seg.
Historien om Nord-Norgebanen begynner å nærme seg det absurde
År 2021. Stortingsvalg. SV, Frp og Sp, Ap, Rødt og MDG sørga for flertall for stortingsvedtaket 20. april: «Stortinget ber regjeringa setje igang arbeidet med å realisere Nord-Norgebana». Daværende samferdselsminister Knut-Arild Hareide bestilte dermed en egen KVU for Nord-Norgebanen. Istedenfor utsikten til å vente på «no' godt», kom Hurdalsplattformen etter høstens regjeringsskifte med følgende tekst: «Stortinget ber regjeringen sikre en fullverdig KVU av Nord-Norgebanen som skal bli en del av grunnlaget for neste Nasjonal Transportplan».
Hvor ble det av 20. april-vedtaket? Hvorfor innom en forsinkende og uforpliktende transportplan som erfaringsmessig enkelt kan endres på? Kunne Hurdalsvedtaket så lett sende dette «realiseringsvedtaket» ut i evigheten?
År 2023. Kommune- og fylkestingsvalg. Til sommeren forventes at begge de pågående nevnte KVU-ene skal offentliggjøres, og «bli en del av grunnlaget for Nasjonal Transportplan 2025-2036». Hvor lite forpliktende dette er, går klart fram av samferdselsminister Jon-Ivar Nygårds eget utsagn om at «...prosessen fram til forpliktende byggevedtak vil ta mange år — uavhengig om Nasjonal Transportplan er framskyndet eller ei». (Fra svar på Torgeir Knag Fylkesnes sitt spørsmål om Nord-Norgebanens framdrift).
Historien om Nord-Norgebanen begynner å nærme seg det absurde. Hålogaland teater inspireres muligens til å komme med en oppfølger — med en parodisk vri: «Mens vi venter på toget». For å unngå det må 20. april-vedtaket løftes fram igjen. Men denne gang med klare ord i et forpliktende tillegg om oppstart-tidspunkt. Kom nettopp over at Samuel Becketts stykke ble urframført i Paris i 1953.
Nå i mars markeres at Iversen-kommisjonens flertall pulveriserte enigheten om en stambane gjennom Nord-Norge for 70 år siden, til fordel for den meningsløse diskusjonen som fremdeles pågår, om vei eller bane.
Begge disse absurditetene har sitt utspring i 1953. Herr Godot er tapt for alltid. Så får vi håpe at Nord-Norgebanen unngår samme skjebne, men snart går ei lysende framtid i møte — om bare makta vil!
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her