Det første som møter deg når du går inn hovedinngangen på UNN, er en antibac-dispenser og en svær plakat. På den står det en liste med spørsmål sykehuset oppfordrer deg til å stille til din behandler, slik at du kan stille kritiske spørsmål og ta informerte valg om egen behandling. Man kan få inntrykk av at UNN ønsker at pasientene både stiller krav og har forventninger til sykehuset.

Det må settes inn flere ressurser på føde og barsel for at fødekvinners pasientrettigheter skal være verdt papiret de er skrevet på.

Det må åpenbart gjelde andre avdelinger enn føde og barsel. Det forstår vi av intervjuet med klinikksjef Rolv-Ole Lindsetmo om fødekaoset som har rådet på UNN i sommer. Årsaken til at kvinner har måttet føde på undersøkelsesrom, ganger og dagligstue er ikke kapasiteten eller ledelse og planlegging ved UNN. Problemet er at fødende kvinner har altfor høye forventninger. Om smertelindring, for eksempel. Om oppfølging og behandling i henhold til lovens krav, for eksempel. Alt ifølge Lindsetmo.

Det er vanskelig å tro at det er klinikksjefens faktiske mening, men i intervjuet uttaler han seg på en måte som formidler denne beskjeden til alle fødekvinner i regionen: Så lenge du og babyen din ikke dauer, så er det godt nok for sykehuset. Der legger vi lista, verken mer eller mindre.

Så kommer han med hjertesukket om at alt var bedre før, da kvinnene kom inn med hua i hånda, og slett ikke hadde noen forventning om bedøvelse, nærhet med den nyfødte eller veiledning i det å ta seg av det nye barnet. Forventninger om slikt er vrangforestillinger om realitetene på UNN, skapt av politikere, ifølge klinikksjefen.

Hvor mange tiår tilbake sjefen ønsker seg har han ikke spesifisert. På åttitallet, da jeg selv ble født, hadde de da både tilbud om lystgass, epidural, vannfødsel og mye lengre opphold på barsel enn vi har i dag. Søsteren min ble visst født i en slags lakenvugge.

Da jeg selv fødte i vinter fikk jeg verken tilbud om lystgass eller badekar. Jeg prøvde meg imidlertid på en teknikk jordmora kalte «afrikansk laken», fordi fotstøtta på fødesenga var defekt – men det er en annen historie, og hører mest av alt hjemme i en Monty Python-sketsj. Jeg fødte imidlertid på en fødestue. Det var kul på veggene på føden da også, men jeg slapp heldigvis å føde på undersøkelsesrommet. For det var det visstnok ei som måtte den gangen også.

Jeg har en mistanke om at jeg klarte å «sutre» meg til en plass på det minste føderommet i siste liten, fordi jordmora, som hadde bedt meg sitte på en pinnestol i gangen og vente på undersøkelse i femti minutter, ble stressa da jeg la meg ned på gulvet i korridoren da neste rie kom. Da var jeg på tiende timen med åpningsrier som kjentes som om rumpehullet mitt skulle sprenges en gang hvert tredje minutt, og jeg ga flatt faen i om jeg oppførte meg som en drama queen. Så fikk jeg da jaggu meg ei fødestue der jeg kunne være teatralsk uten andres påsyn.

Jeg hadde en god fødeopplevelse. Det hadde mye å gjøre med dyktige jordmødre som fulgte meg godt opp (triks i ludo: Man får jordmor fast på rommet om man har epidural), men det hadde også en god del å gjøre med hvilke forventninger jeg vagget inn på føden med.

Forventningene var nemlig så lave etter ett år med reportasjer om den økonomiske og bemanningsmessige krisen på UNN som jeg selv hadde vært med å dekke, at jeg hadde gått til innkjøp av en personlig fødeassistent som kunne sørge for kontinuitet og støtte underveis. I tillegg kunne hun hjelpe meg med oversettelse av hva som foregikk rundt meg, slik at jeg kunne ta informerte valg. Du vet, det som står på plakaten nede i hovedinngangen på sykehuset.

Det hadde altså ingen ting å gjøre med at jeg trodde vi skulle tenne røkelse og synge kumbaja mens ungen meldte sin ankomst til verden. Det tror jeg ikke flertallet av fødende kvinner, verken i dag eller før i tiden, tror.

Mitt personlige, lille privatiseringsgrep av fødetilbudet ved UNN vakte noe oppsikt blant jordmødrene på føden. Fødselshjelperen var åpenbart et noe eksotisk innslag i hverdagen. Flere av jordmødrene jeg snakket med sa de skulle ønske det blir vanligere fremover. De tok gladelig imot forsterkninger.

Men det var slett ikke gratis, og mange fødende vil ikke ha råd til å ta det grepet jeg gjorde. Svaret på jordmødrenes ønske er politisk. Det må settes inn flere ressurser på føde og barsel for at fødekvinners pasientrettigheter skal være verdt papiret de er skrevet på.

Det kunne Lindsetmo sagt i avisen, i stedet for å kaste skam over de fødende. Det hadde heller ikke vært feil med en dose ydmykhet. Kanskje er det også rom for bedre planlegging og bemanning av sjefen sjøl? Er det strengt tatt nødvendig å bruke en jordmor til å servere måltidet etter fødsel, bare for å ta et innlysende eksempel?

Til glede for kalkulatorfolket i Helse Nord, helsedepartement og -direktorat, og ikke minst politikere på storting og i regjering, kan det meldes at forskningen er meget klar på at det er samfunnsøkonomisk lønnsomt å holde seg med et føde- og barseltilbud som er så godt at det forebygger og behandler fødselstraumer og fødselsdepresjoner.

Sammenhengen mellom omsorgen i de første leveårene, og bruk av velferdstjenester senere i livet, er solid dokumentert. Vi snakker alt fra Nav til fengselsomsorgen – og nei, dette er ingen hysterisk overdrivelse.

Da er det en total fallitterklæring å sende hjem en nybakt mor med fødselstraume, med forsikringen om at hun «eier sin egen opplevelse» og beskjed om at hun sikkert kommer til å glemme den nå som barnet er kommet til verden.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her