Israels bestialske folkemord av Gazas befolkning handler nå i stor grad om å sulte forpinte overlevere i hjel. På toppen av det FN kategoriserer som krigsforbrytelser, utsettes palestinerne for unison apati.
En internasjonal bølge av oppgitthet og handlingslammelse. En tydelig beskjed om at det faktisk ikke finnes noen grenser for hvor utspekulert og ondsinnet Israels krigføring kan være, verdenssamfunnet griper ikke inn. Ikke engang når barn sulter i hjel mens nødrasjoner utestenges noen kilometer unna.
Matkøene bombes, og Leger uten grenser henrettes. Dette uvirkelige faktum har den effekten at sjokk, vantro og protest glir over i nummenhet for mange av oss som står måpende og glor på. Resignasjon og en slags apatisk fortrengning av at barn tortureres fysisk og psykisk til døde.
Sakte. For før de dør skal de seigpines gjennom det mest infame helvete som er mulig å konstruere av ingrediensene maktmisbruk, terror og omsorgssvikt. Å miste foreldre uten noe apparat som tar over ansvaret. Å bli overlatt til et skrekkladet og bombet inferno, uten mat, husly, klær eller noen steder å rømme til. Å skulle hevde sin rett i kaotiske matkøer der det er alt for lite å hente.
Der desperate voksne kjemper for livet til sine døende barn, mens de små og forlatte ikke har noen sjanse. De skal trampes ned av naboen i sine korte livs siste fase. Dette er Israels taktikk for å bryte ned et folk, der de som kanskje overlever er permanent skadet av underernæring og traumatisert på livstid.
FN kategoriserer hungersnøden som katastrofal. Selvmord i stor skala er nå en ytterligere trussel fordi nøden er uutholdelig. Etter enormt mye bomullsprat og vage vendinger har Norges utenriksminister begynt å ta ordet «helvete» i bruk om det som utspiller seg. Det prates, meldes og dokumenteres. Men ingen stopper faenskapet. Hvordan kan et internasjonalt samfunn bli så tafatt?
Blodbadet på Gaza opphører ikke gjennom å appellere til fornuft og internasjonale regler
De få leveransene av nødrasjoner som slipper inn gjennom Israels fengselsporter blir på toppen av alt ofte ødelagt av Israelske, sivile sabotører. For i Gaza er selv babyer for terrorister å regne, forsvarer de handlingene sine med.
Sånn går det når folk lever i sensurerte propaganda-samfunn, som Israel er et eksempel på. Der bare selekterte og vinklede nyheter når befolkningen. Der undertrykkingen av Gazas befolkning gjennom mange tiår er omskrevet til et fiktivt fiendebilde. Der israelerne derfor ikke kan begripe at det til slutt ville tvinge seg fram motaksjoner fra palestinsk side.
Kanskje kan man ikke forvente en tydeligere, indre selvkritisk refleksjon i et samfunn som Israel. I verden for øvrig er det per nå bare noen ekstremistiske utskudd som fortsatt mener at det å støtte Israel er innenfor noen som helst salgs form for logikk.
Som for eksempel Harstads store sønn, Per Willy Amundsen. Stortingsrepresentanten fra Troms, som blant annet ble sparket fra ledervervet i justiskomiteen etter å ha vært litt for ærlig om hvor sympatiene hans egentlig ligger. Som kort oppsummert er oppe og nede på en norsk-israelsk penis. Lykke til med å stille til gjenvalg på det verdigrunnlaget.
Folk flest vil virkelig ha slutt på overgrepene som utspiller seg. I det minste at hjelpeorganisasjoner og helsepersonell får komme inn på Gazastripen og jobbe uten å være målskiver. Men nei. Det internasjonale samfunnet får ikke til å presse fram et minimum av humanisme.
Ingen stater velger å ta grep, verken alene eller i fellesskap. Tydelige handelsblokader og stopp i våpenleveranser mot Israel uteblir fremdeles. Trusler om kompromissløse sanksjoner mot Israel om de ikke umiddelbart etterlever Folkeretten, uteblir også.
USA, som er både vår allierte og Israels viktigste venn, er surret inn i svada av økonomiske og politiske symbioser med fanden sjøl. De setter heller ikke ultimatum mot overgrepene. Deres tannløse anmodning om våpenhvile for å lade hæren, holder ikke. USA ignorerer totalt krigsforbrytelsene Israel er ansvarlig for, en unnlatelsessynd alle andre nasjoner aksepterer, uten å sette hardt press mot USA.
Det er vanskelig å forstå hvordan dette kollektive knefallet er mulig. Det er også utfordrende å holde på raseriet mot det som skjer, når man kjenner seg maktesløs. Kanskje frister det mer å henfalle til å legge engasjementet på hjemmebanens trivialiteter, som at egghylla var tom på butikken sist mandag. «Egg-krise» skal fenomenet hete. Intet mindre.
Samtidig er vår apati en knusende seier for krigsforbryterne på Gaza-stripen. Derfor må vi holde hodet klart og stå på føttene. Spisse samtalen om hva som faktisk kan gjøres. Kreve handling, ikke bare ord fra vår egen stat, våre allierte og internasjonale forum.
Historien har ettertrykkelig lært oss at om en leder er gal nok, lykkes han med ekstremt bestialske massemord. Han stopper ikke av seg selv. Blodbadet på Gaza opphører ikke gjennom å appellere til fornuft og internasjonale regler. Eller kollektiv apati. Krigsprosjektet til Israels statsminister Netanyahu må nå aktivt stoppes.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her