Den kurdiske flyktninge-familien Hasan flytter til Oslo. Vedtaket om bosetting kom etter at Senja vred seg unna å ta ansvar i flere år. Kommunens argumentasjon har vært en tvilsom affære, der egen sviktende satsing på helsesektoren brukes som påskudd for å spare enda mer.
Det var i Senja familien ville bo, der de tre multihandicappede barna har mottatt pleie i årevis. Men familien som hadde krav på bosetting var ikke velkommen i kommunen som er drøy nok til pårope seg «raushet» som merkevare.
Det er vanskelig å forestille seg traumet familien har blitt påført disse årene i Senja. Tvunget inn i årelang uvisshet og hele tiden få høre at man er en prislapp. For ressurskrevende, samtidig som alvorlig sykdom og død rammer. Sånt er fremmed for andre nordmenn, fordi loven beskytter oss.
Det Senja har oppnådd her er å sparke alle som ligger nede med behov for omfattende helsetjenester og familien Hasan spesielt
Det er flott at Oslo tar imot familien. Dette er likevel ingen udelt lykkelig konklusjon fordi saken er et skammelig eksempel på gradering av borgere. Menneskeverd målt i sølvpenger og en tvilsom tolkning av kommunale plikter i Senja. I 2020 argumenterte den politiske posisjonen mot bosetting, fordi det ville bli dyrt på grunn av familiens behov for helsehjelp. En logikk som er på kant med gjeldende helselovgivning, da denne pålegger kommunen å skaffe den bistanden innbyggerne trenger. Helsehjelp er en grunnleggende rettighet for individet og en plikt for det offentlige.
Å sikre velferdstjenester som skole og helsetjenester er selve poenget med å drifte kommunene. Politikere og administrasjon er satt til å forvalte dette ansvaret, ikke prioritere seg bort fra det. Folkevalgte som begynner å selektere hvilke individer som er ønsket i kommunen, er ute på en is så tynn at de bør uniformeres med signalfarget badering på heltid.
Det Senja har oppnådd her er å sparke alle som ligger nede med behov for omfattende helsetjenester og familien Hasan spesielt. Den politiske ledelsen har demonstrert at de setter seg over intensjonen i helselovgivningen den skal forvalte. En lovgivning som skal sikre trygghet, likeverd og rett til nødvendig behandling.
Flere har uttrykt at de skjemmes over å bo i en kommune som lefler med menneskeverd på denne måten. Saken avslører også kommunens manglende prioritering av helsesektoren. Vi vet at Senja har tvunget gjennom noen heftige nedskjærings-reformer de siste årene, såkalte omstruktureringer. Til høylytte protester fra helsepersonell og ledere i sektoren.
Helsetjenester koster, det er ikke noe man tjener penger på slik papirforvaltningen innimellom innbiller seg. Virkelig alarmerende blir denne vrangforestillingen når en kommune begynner å regne på hvilke individer man profitterer på å ønske velkommen, mer enn å fokusere på hvordan bygge nødvendige og forsvarlige helsetjenester til den befolkningen man faktisk har.
En stødig helsesektor bygges ved å lytte til behovene fagfolk, pasienter og pårørende melder. Opprette nok stillinger, levelig turnus, faglig oppfølging og lønnsbetingelser som tiltrekker fagfolk. Det er absolutt ikke mangel på sykepleiere i Norge. Derimot har skakkjørte prioriteringer og uholdbare arbeidsforhold drevet tusenvis av kompetente fagfolk bort fra helsesektoren. Politiske feilprioriteringer har tvunget helsepersonellet over i andre yrker. Når sykepleierne først har gitt opp, skal det mer enn nye nedskjæringer til for å lokke dem tilbake. Men det er fullt ut kommunenes ansvar å bli en tilstrekkelig attraktiv arbeidsgiver til å rekruttere fagfolkene som trengs.
I praksis krever det å sette av nok ressurser til at helsepersonell kan gjøre en jobb der kvaliteten styres av lovverk og yrkesetikk. Ikke et uforsvarlig tidspress initiert av politikere med sparekniv og null vekttall i helsefag.
Det er altså rekrutteringen som i stor grad viser om kommunen lykkes i å drifte sine pålagte helsetjenester. Når Sp-ordfører Eliseussen nylig uttalte at den stadige negative holdningen mot å bosette familien Hasan i Senja handlet om mangel på fagfolk til å pleie barna, var det et forsøk på padle seg bort fra kommunens eget ansvar for å ha blitt en lite attraktiv arbeidsgiver for helsefaglig kompetanse. Å gnelle om personalmangel holder ikke. Evner man ikke å levere, må kursen endres kraftig. Eventuelt bør man vurdere sin stilling slik det ellers fungerer på ledernivå.
Alle innbyggere skal kunne forvente at kommuneledelse, administrasjon og politikere er bevisst lovverket og ansvaret for å drifte forsvarlige velferdsordninger. Nå har Senja kommune havnet i et grøftespor der de i motsetning til å være rause, åpent argumenterer for å være en slags elitekommune for friske folk. Der personalflukt brukes som påskudd for å spare enda mer. Ganske frastøtende og på kant med pliktene kommunen faktisk har.
Nå må familien Hasan flytte fra jobb og nettverk i Senja. Lykke til, håper Oslo behandler dere bedre. Tilbake står Senja ovenfor en stor opprydding når det gjelder verdier og forståelse av hva som er en kommunes mandat og oppgave. Innbyggerne forventer mer enn ansvarsfraskrivelse og menneskefientlig retorikk fra ledelsen.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her