Det pågår for tiden en rettsak i nord om ting man ikke kan si lenger. Svein Helge Mienna på Sørøya i Finnmark hadde tydeligvis ikke skjønt at me too gjaldt ham også, og fikk bakoversveis da han endelig skjønte at det ikke var innafor å invitere kvinnelige fiskeriinspektører oppi køya.
Eller skjønte og skjønte, han anker saken til Høyesterett etter å ha blitt dømt i to rettsinstanser. Ifølge Mienna selv kommer han til å ta saken til menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg om det blir nødvendig. Det kan fort bli nødvendig. Saken fremstår på alle mulige måter som tapt.
Jeg skulle for øvrig svært gjerne vært til stede når velgasjerte advokater i Strasbourg setter seg på skolebenken for å bli forklart hva «haill» betyr, og hvordan det brukes. Det blir nemlig helt sentralt for å forstå hva Mienna egentlig sa da han ba inspektørene hoppe ombord for å bøte på fiskelykka.
Miennas advokat mener anmeldelsen av saken er del av «en krenkelsesvind». Han føyer seg med det pent inn i rekken av velvoksne menn som sverger til tidligere tider og holder seg med utgåtte rundeskjema. Gadd vite om advokaten selv, hvis han fikk besøk av en kvinnelig inspektør fra Skatteetaten på sitt kontor, ville blunket lett og invitert henne inn på kopirommet? Hvis svaret er ja, så lykke til med anken.
Til de som nå reiser bust og tenker «men herregud, slik har vi alltid snakket her nord» — hvorav mange er kvinner – er det viktig å skille mellom det man sier til hverandre på fest og hvordan man henvender seg til offentlige tjenestepersoner. Selv her nord har vi alltid skjønt den forskjellen, og det skillet synes jeg er greit å opprettholde.
Når det er sagt, og når støvet har lagt seg etter en forfriskende debatt og helt nødvendig opprydding i mellommenneskelige relasjoner etter me too, er det kanskje på tide å se litt på totaliteten, og særlig på kjønnsbalansen. For det er ingen tvil om at det i all hovedsak er vi menn som har måttet fornye sitt vokabular og foredle våre tanke- og handlingsmønstre. Jeg tror de fleste av oss synes det har vært nyttig.
Likestilling er egentlig ment å være et kjønnsnøytralt begrep
Jeg var i en interessant samtale med en sympatisk ung kvinne her om dagen. Vi snakket litt om framtida, om familie og slikt. Hun var ikke i et forhold, og om det skulle komme på tale med en mann måtte han være handy. I alle fall minst like handy som henne. Det tror jeg kan bli en utfordring, for hun framstod som relativt sjølhjulpen.
Da slo det meg — kunne en ung mann ha sagt, og unnskyld meg om analogien halter, noe jeg ikke tror den gjør: «Skal jeg finne meg en dame, må hun være god til å lage mat»? Svaret er nei, slikt kan vi ikke si. Årsaken er at kvinnen skal frigjøres fra sine tradisjonelle roller i hjemmet og på arbeid, mens mannen skal fornye innmaten og for øvrig bli på sin post, til han fryser til is og stilner for alltid.
Vi har etter hvert pådratt oss en massiv samfunnsutfordring fordi guttene systematisk taper i skolen, som dermed gir store skjevheter i en rekke utdanninger på høyere nivå. I fremtiden kan jeg antagelig se langt etter en mannlig lege eller en mannlig psykolog. Det er vanskelig å se fremskrittet i denne utviklingen, det er i beste fall et skritt til siden.
Uten på noe vis å forsvare Miennas manglende høviskhet vil jeg med dette etterlyse en bedre balanse i kjønnsdebatten framover. Det tok helt fyr i sommer da en mann (hvordan kunne han?) i NRK Ytring tok til orde for økt forståelse for urmannen. Av alle tilsvar synes jeg Synnøve Vereide Trampes svar i Dagsavisen var av de mest innsiktsfulle: Det er ikke slik at menn, fordi de er menn, har hatt makten og styrt alt, til alle tider, og derfor fortjener sin straff.
Hun minnet om at majoriteten av menn historisk sett har vært maktesløse arbeidere, døende soldater, forfrosne fiskere. De fortjener å bli hørt og sett, for hvem de er, for hva de er. De fortjener frihet til å velge. De fortjener kanskje til og med å få gifte seg med en handy kvinne, selv om de ikke vet opp ned på en spiker.
Men ingen står opp for gutter og menn i dag. Jeg ser i alle fall ingen politikere som har gjort det til sin fanesak å dempe eller balansere kjønnsdimensjonen i likestillingsdebatten. Kunne det være en idé å koble et favorittord blant politikere, nemlig ulikhet, med likestilling? Hvis man hadde tatt med seg ulikhetens engasjement og politiske vilje inn i likestillingsarbeidet, kom vi oss kanskje videre?
Likestilling er egentlig ment å være et kjønnsnøytralt begrep.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her