«VI HADDE DET aldri sånn med ungene da de var små», sier damen på skrå to rader foran meg i flyet. Det er ikke jeg som er adressat for uttalelsen, men jeg hører det likevel godt. Det til tross for at min lille pjokk på to år, samt en litt mindre pode noen rader lenger bak, synkront vræler høyt for å si ifra om at det ikke er noe gøy å sitte i ro med setebeltene på.
Si din mening i debattfeltet nederst
JEG SENDER ET iltert blikk i nakken til den sjølgode damen to rader foran. Samtidig begynner en aldri så liten tirade å samle seg ytterst på tungespissen. En i mitt hode velartikulert utblåsning, som skulle kunne sette denne lite forståelsesfulle damen på plass. Men hun sier ikke noe mer, og jeg lar tiraden fordunste og tungespissen slappe av.
HUN MENTE SIKKERT ikke å sende et stikk til oss foreldre med vrælende unger likevel, selv om det faktisk føltes slik. Hun skjønte sikkert at det var seint på kveld, og godt over leggetid for småtottene våre. Hun forstod nok at de var slitne etter masse reising, og at de ikke var så begeistret over å sitte fast i ikke så veldig romslige seter i et nokså tettpakket fly. Og hun skjønte nok at stresset hun selv ble påført av alt ungevrælet, bare var en brøkdel av det vi foreldre kjente på, som fortvilet satt og forsøkte å bysse, dulle og lokke frem godviljen hos våre små.
JEG ROER MEG ned, og ler litt innvendig over hvor lett antennelig jeg selv er. Damen er sikkert «gulle god», tenker jeg før hun øyeblikket etter smadrer min nyervervede konklusjon. Kvinnemennesket ser seg nemlig fort til siden, før hun diskret trykker på knappen og trykket setet sitt bak. Resultatet er at knærne til karen bak henne klaprer mot setet, og laptopen flagrer på fanget hans.
JO VISST, DET er lov å legge setet bak, men etter min mening synes jeg det er dårlig skikk. For den som sitter foran er det nesten ingenting å gagne på å legge setet bak, mens det for personen bak nærmest oppleves som en invasjon. Slik opplever i alle fall jeg det, og jeg er ikke spesielt lang i knærne. Derfor lar jeg også av prinsipp setet være slik det er når jeg er ute og reiser med fly. Det er et prinsipp jeg har levd etter helt siden jeg for noen år siden opplevde å sitte på flyets bakerste seterad, hvor jeg på en seks timers flytur ufrivillig ble sittende og nærmest puste personen foran meg i hårlokkene. På den bakerste seteraden er det nemlig ikke mulig å slå flysetet bak.
DETTE ER altså dagens lille leksjon om flyreisemoral. Ikke kom med høylytte kommentarer om sutrete unger, og hold ut på flysetet uten å legge det bak — så blir alt så bra.