Tsunamien av en eldrebølge vi over mange år har snakket om, kommer stadig nærmere. I Bardu, i dag, kjenner vi nå på mindre krusinger på vannet — og vi vet at utfordringene bare vil øke.
I Bardu kommune har vi over tid arbeidet for å forberede oss til å løse utfordringene vi vet kommer når forsørgerbrøken (antallet i yrkesaktiv alder sammenlignet med antallet eldre) reduseres. Konsekvensen av en redusert forsørgerbrøk, er at de som har behov for hjelp blir flere enn de som skal gi hjelpen.
Her er noen av tingene vi har gjort:
* Vi er med i «menn i helse» som oppfordrer menn til å ta steget inn i helsetjenestene
* Vi er med i Tørn-prosjektet, et nasjonalt initiert KS-prosjekt, trukket frem av helsepersonellkommisjonen
* Vi er med i Prepp, et prosjekt med fokus på å forberede fremmedspråklige til å ta fagbrev
* Vi har tilsatt assistenter som tar over en del av arbeidsoppgavene som ikke må gjøres av helsefagarbeidere eller sykepleiere
* Vi bygger omsorgsboliger for å tette hullene i «omsorgstrappen»
* Vi bruker ungdom som kjøkkenassistenter for å avlaste helsepersonell i helgene
* Vi samarbeider tett med tillitsvalgte og vernetjenesten internt i kommunen
* Vi har startet arbeidet med sykepleierteam for å bruke riktige ressurser på riktig plass
* Vi har engasjerte brukerrepresentanter som taler brukernes sak på en god måte
* Vi har et forholdsvis lavt sykefravær og trekkes frem av KLP og NAV som eksempelkommune
* Vi har etablert et eget ressursteam med egne årsverk som fyller ledige hjemler ved sykefravær og annet fravær
* Vi har iverksatt velferdsteknologiske løsninger, og arbeider med flere
* Vi har ikke ufrivillig deltid — alle som vil kan få fylt sin stilling til 100 prosent
* Vi har iverksatt egen rekruttere og beholde-plan innen helse- og omsorgstjenestene
* Og.. vi leter stadig etter nye tiltak for å løse utfordringene på
I Bardu har vi lagt grunnlaget gjennom konkrete tiltak og prosjekter, men vi er også smertelig bevisst på at dette bare er starten
Men..
Vi har ikke nok folk i tjenestene våre, vi sliter kraftig med rekrutteringen — særlig på sykehjemmet. Pr. nå har vi fem årsverk fra vikarbyrå på Barduheimen, ikke fordi vi ikke har grunnbemanningen på plass, men fordi vi ikke har folk til å gå i stillingene.
* Vi har utskrivningsklare pasienter på sykehusene, mennesker som er ferdig behandlet og som venter på å få plass i kommunen som vi pr nå ikke kan ta imot.
* Vi har medarbeidere og ledere som blir slitne fordi krusningene av eldrebølgen de står i oppleves som en nærdrukning hvor de ikke når over det de skal.
Jeg snakket med Statsforvalteren om dette i forrige uke. Jeg tok det opp fordi vi står i samme båt og fordi krusningene vi opplever i Bardu, allerede er en flodbølge i andre kommuner, og fordi vi ikke kan stå alene om utfordringene som møter oss med full styrke i dagene, ukene og årene som kommer.
Som kommunedirektør i Bardu kommune har jeg det hele og fulle ansvaret for hvorvidt vi klarer å levere forsvarlige tjenester til våre innbyggere. Det tar jeg på alvor, og det krever kontinuerlig innovasjon, samarbeid og vilje til å tilpasse oss endringene som kommer.
Jeg opplever imidlertid at vi står ved et veiskille der handling og besluttsomhet må veie tyngre enn ord. I Bardu har vi lagt grunnlaget gjennom konkrete tiltak og prosjekter, men vi er også smertelig bevisst på at dette bare er starten.
Veien videre vil kreve mer enn bare lokale initiativ. Det krever en nasjonal mobilisering hvor både kommuner, statlige myndigheter, spesialisthelsetjenesten, arbeidstakerorganisasjoner og frivilligheten går sammen for å skape bærekraftige løsninger for fremtiden.
Vi må bygge broer mellom de ulike nivåene i helsesektoren, og utnytte den teknologiske utviklingen til å forbedre helse- og omsorgstjenestene.
I Bardu kommune kjenner vi allerede de første krusningene, og ser med bekymring på utviklingen mot en tsunami. Det er en tid som krever mer enn bare bekymring; det krever handling, samarbeid og en vilje til å stå i utfordringene.
Jeg skal gjøre mitt sammen med flinke og engasjerte kolleger i tjenesten for å bidra til å løse utfordringene vi står i. Men det er kun ved samarbeid og handling lokalt og nasjonalt at vi kan stå stødig og bevare vår integritet gjennom stormen.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her