Det var knapt så jeg trodde det jeg hørte da Dagsrevyen brukte de ti første minuttene av sendingen på søndag for å dekke det kommende regnværet på Østlandet. En over-operativ byrådsleder stirret gravalvorlig i kamera og ba, i beste covid-stil, de som hadde muligheten til å arbeide hjemmefra om å la være å ta seg ut på veiene.
Nå skal jeg ikke være han nordlendingen som raljerer over kaoset som oppstår når det kommer nedbør i hovedstaden, den karakteren fins allerede. Kanskje flere nordpå burde tenke over hva det vil si å flytte på en million mennesker kontra tretti? Det er ikke bare å sette seg i bilen hvis bussen ikke går heller, det fins verken veibredde eller parkering til å håndtere store økninger. Det er gjort for miljøets skyld.
Likevel, nå synes jeg opptattheten av været i dette landet begynner å bli patetisk. Det er som om vi har glemt hvem vi er og hvor vi bor. Hvor er beredskapen, hvor er snø-, vind-, og regnkunnskapen blitt av? Har folk glemt av hvordan man går på glatta? Hva skjedde med litt kortere skritt, litt lettere på fot, bruk snøen i brøytekanten, se etter strøsand, trø varsomt?
Som ventet var kontoret bortimot folketomt mandag morgen. På veien var det riktignok noen vannpytter jeg måtte gå rundt, ellers var det for det meste avbæra. Det eneste som minnet om kaos var nyhetene. Landets pressemedarbeidere lette med lys og lykte etter ekstremvær, og meldte om en vannplaning i Larvik og et sviktende skoletak på Sørlandet. Godt vi ble hjemme, alle sammen.
Jeg undres på om dette kunne ha skjedd før pandemien? At en politiker mente han hadde hjemmel til å be folk om å bli hjemme fordi det regner? Har vi overlatt denne type vurderinger til politikken? Forventer vi at politikere trer fram, oftere, og gir oss instrukser om hva vi skal gjøre? Husk: Hvis folket gir de styrende dette handlingsrommet, så tar de naturligvis det.
Jeg har ikke så veldig mange forslag til bedring, annet enn at vi må manne og kvinne oss opp. Vi må bli tøffere, og det burde ikke være vanskelig, for nå er vi på et absolutt bunnivå. Det handler om å blåse litt i barten, erkjenne at det er januar, kle på seg og hute seg ut og gjøre hva enn som trengs for å være klar til å komme seg på jobb og skole dagen etter. Måking, salting, strøing, ishakking — det som trengs.
Jeg kan ikke forstå hvordan store byer kan planlegge på en slik måte at folk må bli hjemme fordi det kommer en regnskur i januar
I tillegg må vi trene oss på å ikke ta klimaendringene så bokstavelig. Visst er klimaet i endring, det blir mer ekstremvær og flere våte vintre, og vi får flere alvorlige hendelser som fjorårets Hans. Men klimaet endres likevel ikke over natta. Det kommer fortsatt til å snø. Og det er ikke ekstremt, overhodet ikke ekstremt, at det regner en skur i januar, og at noen får litt vann i kjelleren innimellom. Det er helt normalt.
Det er heller ikke ekstremt at et skoletak gir etter. Vi har drevet og måket tak i generasjoner. Da jeg var liten var det helt vanlig at finnsnesmenn tøvet seg opp på taket for å måke. Det var verst for de rikeste. De hadde så flotte, flate tak. Men alle måtte følge med, tung snø og ettergivende tak var normalt før, og er det fortsatt.
Alt snakket om ekstremvær gjør i tillegg at mediefolk og meteorologer skrur hverandre opp — som i sin tur skrur oss opp. Vi skjemmer oss ut på dette viset. Verden holder på å revne mens vi rapporterer at det er kaldt på Røros. TV-reportere på Sørlandet vasser inn i avkjøringa til folk som ikke har måkt for å berettige at man er på lufta. Når ble det en nyhet at avkjøringer som ikke måkes snør igjen?
Vi må lage færre nyheter om været. Været er eldgammelt.
Og så må beredskapen økes. Ikke til latterlig høye nivåer, men kanskje tilbake til der vi en gang var? For ikke lenge siden var det ganske vanlig å ha litt ved i tilfelle strømbrudd. Det var ikke uvanlig å ha en ekstra jakke i bilen på langtur. Folk hadde strøsand og salt og brodder og kjettinger. Noen hadde til og med et barometer. Vi visste hvor vi bodde. Alle forventet regn i januar og snø i april. Og rigget seg for det.
Byer og flyplasser må åpenbart øke sin beredskap for skiftende vær. Jeg kan ikke forstå hvordan store byer kan planlegge på en slik måte at folk må bli hjemme fordi det kommer en regnskur i januar. Noe er åpenbart fullstendig på luggeføre. Gardermoen, landets hjerte i flytrafikken, må kansellere i vilden sky for en snøeling. Hva hadde de forventet?
Det var megetsigende at det var en utenlandsk trailersjåfør som var den eneste som var forberedt da en bilkolonne ble innesperret mellom to ras utenfor Hammerfest denne uka. Han hadde kjørt Tromsø-Hammerfest i årevis, og visste hvordan ting var. Han ble ved bilen for å passe lasten, og var fullt beredt med både drivstoff, klær, mat og drikke.
Han visste åpenbart hvor han var, kanskje fordi han ikke var herfra?
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her