Det vanskelige vennskapet

Det er ikke bare russiske spioner vi bør frykte om dagen. Det er muligens mer prekært å holde egen tendens til å utpeke hakkekyllinger i sjakk.

Nå funderer en del kommuner over hvordan de skal forholde seg til sine russiske vennskaps-byer. Samtidig holder vi på å utvikle en primitiv holdning til våre russiske medborgere, advarer Arne O. Holm. Redaktør for avisa High North News.

Vennskapsby betyr at norske kommuner fremmer mellommenneskelig kontakt og kulturelle bånd til folkegrupper i andre land. Slike brobyggende folk-til folk-samarbeid har hatt særlig betydning i Finnmark. I grenseområdene mot Russland kan den historiske og kulturelle tilknytningen til nabofolket oppleves sterkere enn båndet til egen hovedstad.

Det grenseoverskridende samarbeidet har også lang historikk. Pomorhandelen som startet på 1700- tallet fikk enorm betydning for nord, hvorpå et eget norsk-russisk språk utviklet seg. Siden har Norge og Russland utvekslet folk og kulturelle influenser i stor skala.

I tillegg er begge land en del av Sapmi. Det samiske folket har tradisjonelt vært nomader der vandringen over landegrensene har vært styrt av årstidenes vekslende ressurstilgang. Spesielt for regionens urfolk har nasjonale grenser og identitet vært underordnet.

Putins invasjon i Ukraina setter det norske, men spesielt det nordnorske og russiske vennskapet i skvis. Tromsø kansellerte nylig vennskaps-avtalene med Russland, men opprettholder et kulturelt samarbeid. Bodø, Alta og Harstad har valgt å beholde sine vennskapsbyer, mens Vardø ber staten om å løse floka slik at kommunene slipper å bale med utenrikspolitikk. I første omgang virker det rart å be staten bestemme. Har man ryggrad til å etablere vennskap bør man også stå stødig i skoene når det røyner på.

Samtidig er det verd å lytte til Arne O. Holms advarsel mot å kutte vennskaps-avtalene. Avisa High North News har den spesielle plattformen å dekke nordområdene. Med ståsted i Arktis følger avisa mer de tradisjonelle kulturhistoriske løypene i det sirkumpolare nord, enn andre nyhetsaktører. Avisa rapporterer historier fra Sør-Varanger, Nuuk og Longyearbyen med like stor selvfølgelighet som Arkhangelsk.

Holm advarer mot at det russiske folket kan bli populistiske skyteskiver i en norsk valgkamp, der man krangler om å dumpe eller bevare vennskapsbyer. Det å kutte slike bånd er å avvise det russiske folket, sier han. Uheldig og skummelt siden samholdet i nord har vært en viktig del av vår sikkerhetspolitiske stabilitet. Redaktøren hevder at mange russere kjenner seg stigmatisert i dagens Norge og kaller utviklingen primitiv.

I en samtid der Putin virker stadig mer fiendtlig mot vesten, truer med atomvåpen og legitimerer krigsinvasjon som selvforsvar, er balansen mellom mistenksomhet og tillit en vanskelig øvelse. Russland driftes ikke etter demokratiske prinsipper, ytringsfriheten er begrenset og det er livsfarlig å opponere. Det russiske folket kan ikke lastes for å ha opprinnelse i et totalitært samfunn, samtidig som vi ikke kan være naive rundt at Norge er et mål for russisk spionasje.

Vennskapet er satt på prøve, men det er ikke bare Russland vi bør holde et ekstra våkent øye med nå. Vi trenger å se oss selv ekstra grundig i speilet. For nordmenn har en infam historikk i å trakassere individer når vi oppfatter en ytre trussel mot tingenes tilstand.

Skamfert, utstøtt, sjikanert og mishandlet. Det var ganske jævlige greier «tysker-horene» måtte gjennomgå i etterdønningene av andre verdenskrig, etter å ha fått barn med tyske soldater. Kjærligheten kjenner som kjent ingen grenser, det gjør heller ikke den menneskelige kapasiteten til å være skruppelløs. Dermed fikk også tyskerungene samme skjebne, siden troen på arvesynd har et ganske godt grep om den norske folkesjela.

Fra samtiden kan nevnes at samer stadig latterliggjøres og plages, spesielt i nord. Et grelt eksempel er 5-åringen som ble hetset for kofta og sitt samiske flagg i årets 17. mai-tog. Det var ikke Putins tropper som sto bak det overtrampet, men våre menn. Og damer. Og ungdommer. Bunadsfolket med norsk flagg i handa.

Akademikeren Elena Merzliakova flyttet fra Russland til Norge for 22 år siden. Hun forteller til NRK om en vedvarende stigmatisering. Før ble hun tatt for å være prostituert, nå mistenkes hun for å være spion. Kanskje er vår tendens til å peke ut hakkekyllinger i skolegården så stor at kommunene trenger en barnevakt til å styre leken. At Stortinget bør mene noe tydelig om hvordan kommunene skal forholde seg til russiske vennskapsbyer.

En mer tilspisset debatt der politikere prøver å sanke stemmer på å piske opp skrekken for russiske medborgere har vi i alle fall ikke bruk for. For et krevende vennskap kan utvikle seg til legitimert hatkriminalitet på et knips. Det finnes en del nordmenn med tysk far, som kan bekrefte akkurat den saken.