Jeg studerte i USA på 90-tallet. Språkstudentene holdt til i en beskjeden, eldre bygning på campus i Minneapolis der det meste var gammelt, men i orden. En dag kom plutselig fremtiden på besøk, i form av en elektrisk håndtørker på toalettet. Boksen med papirtørk forsvant. Så stod vi der, i kø på do, og ventet på å få tørket hendene. En medstudent bemerket lakonisk: Og dette kaller de framskritt?

Det er dypt menneskelig å være opptatt av framskritt. Det er et naturlig mål at hver generasjon skal ha det bedre enn den forrige. Vi forventer av våre politikere og ledere at de skal arbeide for at vi skal få det bedre enn vi har hatt det, at vi skal bli rikere, sikrere og friskere enn før, og at alt vi omgir oss med — veier, sykehus, skoler — skal bli bredere, raskere og smartere.

I næringslivet heter framskrittet nesten alltid vekst. Det er en nærmest en naturlov at det selskapet som slutter å tenke vekst — som slutter å tenke på hvordan man kan forbedre resultatet gjennom innovasjoner og økt salg — det selskapet har startet på slutten av sin eksistens. Det er ingen selskap som varer evig uten å fornye seg. Derfor er vekst et uavvendelig mantra i forretningslivet.

Nå står vi overfor to svært reelle kriser for menneskeheten — naturkrisen og klimakrisen — som utfordrer tanken om ubendig vekst. Derfor har vi fått en ikke ubetydelig bevegelse, særlig blant studenter, som bekjenner seg til troen på «degrowth», som vi grovt kan oversette til «nedvekst». Sentralt i denne tankegangen ligger at naturen ikke tåler fortsatt vekst, vi må gå mot en framtid med mindre forbruk, ikke mer.

Jeg tror det er svært krevende, enn si umulig, å skulle endre mennesket til å bevisst styre mot en dårligere fremtid, med mindre komfort og velferd. Jeg tror også det er umulig, og heller ikke fornuftig, for bedrifter å slutte å tenke vekst. Å nærmest skulle forby ledere og arbeidere å se etter måter å forbedre operasjoner på, slik at de går raskere og billigere, og dermed øker bedriftens konkurransekraft og evne til å overleve, ville være en slags kommersiell tortur.

Derfor tror jeg at nøkkelen til det dilemmaet som åpenbarer seg — forholdet mellom vekst og vern av miljøet — ikke ligger i å skulle reversere det dypt menneskelige i å tenke framskritt og utvikling, men å omdefinere innholdet i hva som er fremskritt og utvikling. Er det mulig for folk å bytte ut framskrittsord som større, raskere og sterkere med mindre, saktere, mer utholdende, for eksempel?

I næringslivet er vekst tett forbundet med den berømte bunnlinja, altså den pengesummen som viser forholdet mellom inntekter og utgifter, og som helst skal være positiv. Ikke bare positiv, men gjerne markant høyere enn året før. Vekst i inntjening gir vekst i avkastning til eierne, som i sin tur gir flere nye investorer. Dermed blir de finansielt større og sterkere, og kan sluke mer av markedet og konkurrentene. Slik fungerer kapitalismen; skal du overleve må du vokse.

Mer minus, mindre pluss. Og hva var det nå vi lærte i mattetimene i fordums dager?

Det er helt åpenbart at dette litt enfoldige synet på vekst må komme til opphør. Heldigvis har vi nå fått en sterk utvikling i såkalt «bærekraftsrapportering», som tvinger bedriftene til å rapportere på hvordan de håndterer bedriftens arbeid med bærekraftens tre komponenter: miljø, mennesker og økonomi. Men fortsatt eksisterer det gode gamle regnskapet som en egen enhet, og det er her den omtalte bunnlinja fins. Det er ikke tilfeldig at engelskmennene bruker «the bottom line» om det som til syvende og sist teller.

Jeg tror, og håper, at det etterhvert vil være bærekraftsrapporten som blir den tellende i næringslivet. At det er bedriftens totale resultat i arbeidet med miljø, mennesker og økonomi, som blir den nye bunnlinja. Da må framtidens styrer akseptere at det økonomiske resultatet blir mye lavere, og venne seg til at den nye veksten er så meget mer enn økonomi. Det vil kreve sterk politisk styring av markedet — og her er EU heldigvis godt i gang med sin mye omtalte taksonomi for grønn finansiering.

Men ingen system oppstår av seg selv, det er endringer i enkeltmenneskets tankegang som utgjør selve grunnlaget for systemendringen. Det holder derfor ikke å bare peke oppover mot våre politiske ledere eller på de økonomiske elitene og forlange endringer — det må skje noe gjennomgripende i hele samfunnet om vi skal endre noe så fundamentalt som menneskets oppfatning av framskritt og utvikling.

foto
SPALTIST: Stein-Gunnar Bondevik Foto: Ronald Johansen

En kompis av meg driver med noe han kaller mikroaktivisme. Ett av tiltakene i hans private aksjonspakke er å kjøre saktere. Han har en liten elbil, og beregninger viser at forbruket øker betraktelig når man passerer 80 km/t, på grunn av luftmotstand. Det samme gjelder fossilbiler. Derfor legger han seg bevisst i 80, selv om fartsgrensen er høyere, for å spare penger og miljø. Han skaper muligens kø og irritasjon, men det bekymrer ikke aktivisten like mye som hensynet til vekst i naturvern.

Dette er et praktisk eksempel på at saktere er bedre. Det må bli mer slik mikroaktivisme framover blant folk, og vi må begynne å sette nye fortegn på ligningene som definerer framskritt i vår tid. Mer minus, mindre pluss. Og hva var det nå vi lærte i mattetimene i fordums dager?

Minus og minus gir pluss.