Et blikk på familieterapeutrollen

Hva innebærer det å være profesjonell i rollen som familieterapeut?

Profesjonalitet kan oppfattes forskjellig fra ulike yrker, profesjoner og sammenhenger. Som klienter, kunder, pasienter har vi ulike forventninger til den profesjonelle om hvordan vi kommer til å bli møtt og behandlet. De profesjonelle har også ulike måter å jobbe på, ulik stil og ulik kultur. Og ikke minst ulike erfaringer som har formet hver og en til nettopp den personen vi er, både privat, og som fagperson.

I min jobb som familieterapeut møter jeg klienter med ulike og sammensatte relasjonsutfordringer. Det kan handle om alt fra utfordringer i parforholdet, eller når ny-familien etablerer seg med mine og dine og våre barn, foreldresamarbeid, mekling ved samlivsbrudd, barnesamtaler, vold i nære relasjoner osv. Deres forventning til samtalen kan ofte være at kontakten med familievernkontoret skal gjøre en forskjell for dem. En slik forskjell kan være å knytte ny mening gjennom dialog til den utfordringen som er utgangspunktet for samtalen.

Uavhengig av hva de har på hjertet må jeg behandle dem på en profesjonell måte. Det betyr for meg at jeg må legge bort fordommer og forforståelse, og møte dem med respekt på deres premisser. En metafor som jeg alltid har i tankene, er at jeg er gjest i deres liv og de (klientene) er vertskapet. Når vi er gjester, så er det også bestemte manerer som følger rollen for hvordan vi oppfører oss.

Å ha balanse i eget liv er også viktig, og at jeg er trygg og rolig i møte med klientene. En slik ro smitter og kan være med på å skape en trygg relasjon, som igjen gjør at klientene tør å dele en bit av sin historie med meg.

Jeg er ikke så opptatt av å vite så mye om saken i forkant, men heller lytte og være nysgjerrig på hva de har på hjertet. Å ha en holdning til at klienten er ekspert på sitt eget liv og sine livskunnskaper og at det er de som vet best, kan være hjelpsomt å ha en bevissthet om. I og med at jeg ikke vet må de fortelle det de vil jeg skal vite, og jeg må vise interesse ved å tørre å spørre inn i det de forteller.

Jeg må spørre inn på en slik måte, at vi i dialog får frem hva klienten tenker og hvordan vedkommende forstår seg selv og sin situasjon. Som terapeut har jeg ansvar for prosessen, det vil si å holde samtalen i gang og ta ansvar for det som skjer i rommet.

Problemer og utfordringer mellom mennesker skapes ofte i språket, derfor er det i terapien nyttig å sette språksystemene rundt et problem eller en utfordring i fokus. Et problem kan oppløses ved at vi snakker annerledes om problemet og forstår det annerledes. Dette kan jeg bidra til gjennom måten vi samtaler og stiller spørsmål på. Å stille åpne sirkulære spørsmål om nåtid, fortid og fremtid kan være nyttig.

Vår rolle som familieterapeut er å bistå våre klienter i slike prosesser, på den måten at de ser sin egen rolle og reflekterer rundt den. På den måten åpner vi i dialog opp for ny forståelse, som igjen kan åpne for ny handling, slik at problemet etter hvert oppløses.

Hvordan jeg er som profesjonell og hvordan jeg utøver min rolle handler blant annet om mine holdninger og verdier, og om meg selv og mine livserfaringer. I forhold til holdninger og verdier, er det viktig å være klar over hva jeg selv står for og mener, og samtidig å være åpen for endringer. Jeg må også akseptere og respektere at andre kan ha andre holdninger og verdier enn meg. Skal vi klare å forstå andre, må vi være klar over hva vi selv har forstått.

Som terapeuter har vi også et levd liv, og har kanskje lignende erfaringer som klientene bringer inn i rommet. Det er ikke så viktig hva som har skjedd i livet, men hvordan det har blitt håndtert og om det har blitt anerkjent.

Eksempler på dette kan være egen barndom, ungdomstid, stifte egen familie, samlivsbrudd, tap av noen som står deg nær osv. Gjennom dette har vi også erfart betydningen av å ha noen å prate med, som kunne lytte, forstå og støtte. Kanskje har dette også hjulpet oss med tanke på å få tilgang til forståelse, empati og sympati med våre klienter.

Å ha et bevisst forhold til eget levd liv og livserfaringer har betydning, for å kunne skille mellom det som er privat, det som er personlig og det som er jobb. Det dreier seg om å kunne ta andres perspektiv, det vil si å kunne vise både empati og sympati, og samtidig skille mellom den andres opplevelser og følelser og mine egne opplevelser og følelser.

Dette fordi mange historier som nevnt gir gjenklang til eget levd liv både på det følelsesmessige og på det erkjennelsesmessige planet, og da må man ha et bevisst forhold til hva som er deres og hva som er mitt.

Å fortelle klientene om lignende erfaringer fra eget levd liv eller om bekjentes erfaringer, med intensjon om å støtte og bygge tillit, slik at klienten erfarer at de ikke er den eneste med slike opplevelser, er jeg varsom med i terapeutrollen. Dette fordi det kan ha motsatt effekt, at de får en følelse at jeg vet bedre — og i verste fall kan dette lukke samtalen. Om jeg ikke hadde vært bevisst egne historier, erfaringer og reaksjoner, kunne dette også minsket nysgjerrigheten til klienten.

Jeg kunne fort kommet med kjappe løsninger, med bakgrunn i det jeg selv har erfart og på den måten lukket samtalen og mistet betydningsfulle møteøyeblikk. Selv om jeg har lignende erfaringer, vil jeg aldri kunne forstå klientens situasjon fullt ut. Ut fra egne erfaringer har jeg lært at det er viktig å lytte til egen indre stemme, selv om mange rundt meg ønsker å gi velmenende råd.

Jeg kan heller bruke denne implisitte kunnskapen gjennom måten jeg lytter på, ved blikk-kontakt, inntoning eller måten jeg anerkjenner og bekrefter historiene deres på. Jeg kan bruke den kunnskapen til å stille spørsmål som åpner for nye tanker og muligheter og som kanskje gir håp for fremtiden.

Som terapeut hører jeg mange vonde historier om alt fra skuffelser, svik, sykdom, tap og trusler, men innimellom også gode historier. Noen ganger kan det være hjelpsomt å sette søkelyset på det som har fungert og vært bra, og som kan gi håp. Dette kan også være begynnelsen på å skape en ny forståelse og ekspertise hos både klient og terapeut.

Som terapeut må jeg tåle å stå i kompliserte saker og håndtere vanskelige følelser. Mange historier som berører klienten, kan jeg også bli berørt av — og da er det naturlig å vise det. Slike øyeblikk kan være nyttig på den måten at klienten kan føle seg møtt og forstått, og da er det også lettere å se fremover. I slike øyeblikk må jeg tørre å møte klienten med hele meg, å være ekte. Det handler selvfølgelig også om å evne å ta seg inn igjen.

Tilbudene fra familievernkontoret, bortsett fra første meklingstime, baserer seg på frivillighet. Det betyr at det som oftest er opp til klientene om de ønsker å komme tilbake til ny time. Som terapeuter må vi tåle å ikke vite hvordan det slutter, at dialogen fortsatt er åpen når de forlater kontoret.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her