Det er blitt sagt at av alle uviktige ting her i livet, er fotballen det viktigste. Ganske så snedig formulert. Og hva er vel bedre enn å revansjere urettferdighet – i nettopp fotballen?
Visste du at nordnorske fotballag ikke fikk lov til å delta i NM i fotball før i 1963? Det stod ikke stort bedre til med inkluderingen i det helnorske seriesystemet. Forbudet mot deltakelse for nordnorske lag – for det var faktisk et forbud – gjaldt helt fram til 1972. I dag kan dette høres helt vanvittig ut, men det var utrolig nok realitetene den gang.
Og hva fungerer vel bedre til å stoppe kjeften på nedlatende folk enn egne handlinger? Gode, sådanne.
Hvorfor var det slik? Ja, det kan man jo undres over. Her er svaret: Fotballforbundet mente ganske enkelt at de nordnorske lagene var for dårlige! Og når en mulig innlemmelse av lag fra den nordnorske landsdelen så smått ble en sak som forbundet måtte forholde seg til, skjedde ikke det uten sverdslag. Det ble argumentert fra alle hold, og etter mye att og fram valgte Norges fotballforbund å fjerne forbudet mot nordnorske fotballklubbers deltakelse i det helnorske seriesystemet. Året var altså 1972.
På den tida var nordnorske klubber som Harstad IL, Mjølner (fra Narvik) og Bodø/Glimt blant lagene som ønsket å bryne seg på motstand fra alle kanter av landet. Det skal ikke trekkes for enkle konklusjoner her. Men annonser i gamle dagers utgaver av Aftenposten, med «leilighet ledig, nordlendinger uønsket», renner oss i hu. Og så veldig gamle er nå ikke disse dagene heller.
Heldigvis er holdningen til nordnorske lag en helt annen anno 2023. Skjønt vi skal ikke mange årene bakover i tid før jeg selv stod på Ullevaal under en kamp mellom Vålerenga og Tromsø IL, der ikke bare Klanen, men en samstemt horde av hjemmesupportere, stod og joiket av full hals mot TIL og deres fans. Altså oss. Som om det var det mest nedlatende de kunne komme på. På omtrent samme tid lød det et ramaskrik fra sørnorske klubber litt lenger nede i seriesystemet. En klubb fra Finnmark hadde nemlig rykket opp i samme divisjon og skulle følgelig nå spille mot dem. Og det mente man fra østlandsk hold ble en altfor lang reise. Altså oppover dit. At finnmarkingene måtte reise langt til hver bortekamp, var et poeng som ikke ble belyst.
Før de nordnorske lagene «fikk lov» til å spille mot de sørnorske, var kamper mot lag nord i Sverige de eneste som skilte seg ut, praktisk talt. Men i Sverige er avstanden – om ikke geografisk, så i hvert fall i holdninger – enda større mellom landsdelene enn hva tilfellet er i Norge. Ja, ER, ikke VAR. For dette eksisterer i aller høyeste grad også nå.
Min gode venn, Per Joar Hansen, oftest kalt Perry, har lang erfaring som spiller og trener, både på klubb- og landslag. Hans erfaringer som trener for GIF Sundsvall, er i denne sammenhengen av en tankevekkende karakter.
Her forteller han: «I Sør-Sverige mente man at Sundsvall var en utpost langt opp mot Nordpolen der det nesten var umulig å kunne leve og bo, selv om det selvfølgelig finnes mange steder og byer nord for Stockholm. Det var også umulig å få arrangert kvalifiserte treningskamper hjemme i Sundsvall. Lagene fra sør syntes det var altfor langt å reise. Og de store avisene og media bryr seg kun om Stockholm, Gøteborg og Malmø.»
Avstanden mellom Stockholm og Sundsvall er på 37 mil. Til sammenligning kan det nevnes at distansen mellom Kristiansand og Tromsø er på drøyt 200 mil...! Vi har ukentlige meningsutvekslinger, Perry og jeg – det meste handler om fotball – men erfaringene fra Sverige er uansett noe av det drøyeste vi har vært innom.
Gudskjelov er det bedre i Norge, tross alt – på mer enn én måte. Og hva fungerer vel bedre til å stoppe kjeften på nedlatende folk enn egne handlinger? Gode, sådanne. Handlinger som ingen kan rokke med – som bare må anerkjennes, uansett hvor inngrodde holdningene måtte være.
Det foregikk slik med Bodø-Glimt: Asbjørn Halvorsen kom fra Skeid til Bodø/Glimt i 1963. Han var treneren som satte saker i system. Så kom Harald Berg fra Holland i 1973 og innførte4:3:3-systemet. Etter nedturen på 1980-tallet ble klubben revitalisert i 1992-95 av Trond Sollied. Øystein Gåre tok det videre på starten av 2000-tallet. Nye nedturer fulgte, før Glimt gjenvant sin storhet i 2018.
For Tromsø IL sin del kom Torkild Brakstad inn og snudde opp-ned på klubben i perioden 1982 til 1985/86. Og hvem kan vel glemme den magiske cupfinalen på Ullevaal i 1986 der TIL banket Lillestrøm med hele 4-1? Det var en fotballkamp av nærmest bibelske proporsjoner! Intet mindre.
Nå, i begynnelsen av november, er det to nordnorske lag som topper den norske serietabellen: Bodø-Glimt og Tromsø IL. Og hvis ikke det er en herlig revansje, så vet ikke jeg.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her