Årets ny-ord ble kåret på tampen av det forrige året: KI-generert. Høyt oppe på barometeret lå også milliardærflukt og dyrtid, meddelte språkrådet.
Det hjertet fylles opp av renner, som kjent, kjeften over med. Man kan kverulere litt på den anatomiske nøyaktigheten i ordtaket. Insistere på at det egentlig er tankene hjernen fylles opp av som snakketøyet kvitrer om. Eller er det også følelsene som får oss til å bable i vei, derav hjertet.
Uansett er det interessant at språkrådet kan fange tidsånden i samfunnet gjennom å lytte til den store, felles ordskyen. Identifisere hvilke nye ord vi finner mest presise for å beskrive det flertallet tenker og føler mest rundt, akkurat nå.
Ordvalget forteller samtidig om hvilke utfordringer vi står ovenfor i det nye året. Hvordan løse nøtta som hardner i skallet jo mer raffinert og avansert den kunstige intelligensen (KI) blir. Når maskinen produserer informasjon, kreative uttrykk og arbeidsprosesser i superfart, øker bekymringen rundt hvordan ungene skal lære noe som helst. Når søkemotoren bruker ett sekund på å produsere en hel terminoppgave.
Prat i vei, Brenna. Så hører vi hvor du egentlig står
Fasiten på hvordan møte de KI-genererte dilemmaene har vi ikke ennå, selv om skrekken for at maskiner tar over folks jobber strammer seg til. KI-kunsten er for eksempel satt sammen av bruddstykker av originale, menneskelige verk. Noe faller platt til jorden, mens andre maskin-komposisjoner virker å ha en interessant dybde og selger til svimlende summer. De ekte kunstnerne krediteres eller honoreres ikke for maskinens tyveri av deres åndsverk, og må i tillegg konkurrere om galleriplass med datakunsten.
Hvordan samfunnet skal forholde seg til KI er en utfordring som neppe finner sin løsning i 2024 heller, selv om nye retningslinjer er i emning. Problematikken bak milliardærflukten er heller ikke en simpel sak å rydde opp i.
Årets ord er «KI-generert»
Om noe preget den teatralske samfunnscenen i året som gikk, var det realityserien med stinnrike drama-konger som surret og gikk i samtlige kanaler. Oppdretts-milliardærer som flykter til skatteparadis på en stri elv av egenproduserte krokodilletårer.
Det mest ansvarlige dagens regjering har levert er standpunktet om at landets aller rikeste næring ikke lenger skal særbehandles med mindre skattetrykk enn andre. Egentlig burde dette være et selvfølgelig, og et lite kontroversielt standpunkt. Det tror alle som med en naiv rettferdighetssans forsøker begrense godte-gaflinga til treåringen som aldri har opplevd grensesetting før.
Graden av hylende protester, motkamp og manipuleringsforsøk er grenseløs. Når høylytt roping ikke nytter spilles det på sympati. Gråt og dødskramper med høy grad av innlevelse. «Du vil ikke ha meg, du tvinger meg til å rømme!» hulker det stakkars barnet.
Da skattelistene for 2023 lå på bordet var det likevel slik alle egentlig visste. Nessekongene innen fiskeri lå fremdeles på topp, med svimlende verdier og overskudd. Milliardærflukt og trussel om dette er et samfunnsproblem som raner viktige og rettmessige skatteinntekter fra det norske fellesskapet.
Ekstra usmakelig har nevnte tragikomedie vært å bivåne, samtidig som stadig flere i Norge faktisk sliter økonomisk. Dyrtid er kanskje ikke et nytt ord, men ett av de mest betegnende for samtiden. Prisstigningen er fortsatt bratt, og det fattige laget vokser.
Tidligere var det stort sett særlig sårbare mennesker, de som manglet styring på eget liv, som trengte gratis måltider og matposer. Nå opplever hjelpeorganisasjonene et massivt behov. Også etablerte familier ber om hjelp til å få middag i ungene.
Dessverre virker myndighetene å ta disse realitetene på sånn passe alvor. For mens Nav-systemet i lang tid har fått kritikk for å møte brukerne med en grunnleggende mistenkeliggjøring, foretok nylig arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna (Ap) i tillegg en treffsikker sprutskit-manøver mot de trengende i matkø. Iskaldt spurte hun om folk står der fordi de kan, eller fordi de må.
Sånn møter man ikke det faktum at dyrtida fyller hodene og hjertene med bekymring til det renner over hos folk. Slik bygger man verken tillit i befolkningen eller til et arbeiderparti i fritt fall. Høyre-retorikk ble valgt vekk ved forrige stortingsvalg, men prat i vei, Brenna. Så hører vi hvor du egentlig står.
En høvelig utfordring for det nye året er å finne formelen for hvordan potensielle milliardærflytninger kan brukes til å parere fattigdomskrisa under dyrtida. Svaret ligger nok i et bedre regulert lovverk. Konsesjoner for oppdrett med tidsbegrensing og forpliktelser. Stimulering av andre og mer bærekraftige næringer. En mer solidarisk kvotefordeling, samt krav om å skatte til hjemlandet som lot formuen bygge seg opp.
For når oppdrettslobbyen stiller i TV-debatter med gråtkvalt stemme og hevder at de frykter for egen eksistens, så er det fordi de kan. Ikke fordi de må. Makt som retorisk ikler seg offerrollen er noe vi kan bli bedre på å avkle i språkåret 2024.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her