DET ER EN lørdag formiddag i juli. Mann og barn has left the building, og jeg er alene. Forberedelsene til dagens prestasjon startet allerede fredag kveld med et næringsrikt måltid, avslapping i sofaen og påfyll av sukker. Jeg har sovet noen timer lenger denne lørdagsmorran, kroppen har fått rikelig med restitusjon og hvile. Frokosten består av både karbohydrater, fett og proteiner. Jeg føler meg godt forberedt, jeg er klar både fysisk og psykisk.
Si din mening i debattfeltet nederst
MÅLRETTET INNTAR jeg startstreken som er plassert ved dørstokken til vaskerommet. Jeg griper bøtte, mopp, kluter, grønnsåpe og JIF-sprayen, og går med bestemte skritt opp trappen. Jeg henter høyttalerne jeg kan koble iPhonen til, og finner frem spillelista som heter «Husvask». Jeg åpner døra til badet, og vinnerinstinktet slår inn for fullt. I dag skal jeg gruse både skittentøy, støvdotter og rot, i dag er jeg uovervinnelig!
MUSIKKEN, SOM består av overraskende mange hits fra 90-tallet, gjør at jeg nesten glemmer hva jeg holder på med, i stedet blir jeg revet med. Whitney Houston treffer tonen perfekt i en høy falsett, og jammen er jeg ikke så langt unna jeg heller? «Det er faktisk veldig god akustikk på badet», tenker jeg, og forsøker den der høye tonen en gang til. Jo da, traff i grunnen greit denne gangen også. «Jeg burde gjort noe med det der sangtalentet mitt», grubler jeg videre mens jeg skrubber vasken.
BEYONCE ER neste artist ut. Jeg mimrer litt tilbake til konserten jeg var på nylig. "Hvordan var nå den koreografien igjen, var det ikke noe sånt?" , spekulerer jeg mens jeg kaster noen raske blikk i speilet og får rimelig god sving på hoftene. «Jeg burde gjort noe mer ut av dansekarrieren min også, den stagnerte liksom på Sumaloftet», erkjenner jeg, og lurer på om det er for seint å satse i en alder av 34 år.
MESTRINGSFØLELSEN ER upåklagelig etter hvert som vasking og rydding begynner å gi resultater. «Jeg er jammen privilegert som får vedlikeholde sang – og danseinteressen min på denne måten, selv om jeg må kombinere det med husvask», konstaterer jeg, mens moppen seiler over gulvet. Moppen, som også fungerer utmerket som pole-dance-stang og mikrofonstativ. To timer går som en drøm, jeg har formelig glemt tid og sted.
JEG DRAR OPP støvkosten og børster i vei, mens jeg småfniser litt av at den støvkosten faktisk ser ut som en slags mikrofon. Samtidig starter nok en gammel sviske som jeg syns jeg mestrer relativt bra vokalmessig, og det er akkurat som om armen bare lever sitt eget liv. I en slags slow-motion løftes støvkosten opp mot ansiktet, sangen er inne i et krevende parti som krever rimelig stor konsentrasjon og ansiktsmimikk. «Jeg har formidlingsevnen de ser etter i Idol», innser jeg.
VEL, FREMFØRINGEN og innlevelsen får en bråstopp i det mannen plutselig står i døra. Jeg får et akutt anfall av frykt og panikkangst. "Hva har han hørt? HVA HAR HAN SETT?! Jeg skulle jo være alene hjemme for å vaske huset!!! Lat som ingenting, lat som ingenting, lat som ingenting.".
SAMTALEN HERETTER forløper seg ca slik:
– Jeg: "HEI!" , stemmen er en anelse høy og lys, og i speilet ser jeg en rar grimase som er en mellomting mellom smil og frykt.
– Han: "Ehhh, hei.. Jeg bare lurte på om badet snart er ledig, skulle ha skifta litt og sånn.."
– Jeg: "Jepsipepsi, jeppjeppjepp, skal bare støvsuge litt! Så det? Neida så? jada jada?«kremt»? snart ferdig!"
VEL VEL, HUSVASKEN ble i hvert fall alt annet enn kjedelig.
