Det er trange tider for demokratiet. Autokrater og den nasjonalkonservative, antidemokratiske bevegelsen rykker fram på linje over hele verden, samtidig som vi her i landet har måttet strekke oss langt for å bevare tilliten til våre fremste politikere. Noen har ikke mer strikk å gi, og har regelrett mistet tilliten. Det er alvorlig.
Det er likevel grunn til å helle litt kaldt vann i blodet til de selvrettferdige som raser over uærlige politikere. Avsløringene har riktig nok vært mange, men alvorlighetsgraden viser at politikere i all hovedsak er som oss vanlige folk. De jukser litt, ser etter snarveier, sjekker ikke godt nok, gir kompiser noen fordeler, tar avskrift av ho på nabopulten og gambler litt. Det er ikke sikkert de er uegnet som politikere bare fordi de ligner på oss.
En gang hørte jeg om et nabolag som ville hyre en mann i traktor til å rydde snø. Det som var litt dumt var at han i traktoren ikke hadde råd til å betale skatt. Han måtte ha pengene rett i handa. Det ordnet seg, selv om nabolaget bestod av respektable menn og kvinner i alle slags ordentlige stillinger. Så lenge ingen av dem var i politikken var risikoen akseptabel.
Det jeg vet er at nå, akkurat nå, er det tid for å tenke nytt om politikk og folk og sånn
Jeg skal ikke leses dithen at jeg mener at de avgåtte politikerne burde blitt sittende. Jeg synes det er bra at de er avslørt, og at det var naturlig å forlate posten all den tid våre ledende politikere er de som vedtar og iverksetter lovverket. Det gir liten mening å lage regler hvis de ikke engang følges av de som lager dem. Men vi må likevel tenke på hva slags konsekvenser det får når vi setter våre ledere i gapestokken og maksimerer inntrykket av avstand mellom folket og politikere.
For det kan synes som om de som drar opp skarpe skillelinjer mellom folk og politikere kan ha misforstått systemet. I et demokrati kan alle som vil bli politikere. De fleste vil ikke det, de vil heller gjøre noe annet. De som vil bli politikere må klargjøre hvilke idéer og holdninger de har, og får innflytelse basert på hvor mange som er enig.
Så får de i en periode være med og bestemme på vegne av de stemmene de representerer. Vi kaller det et representativt demokrati, i motsetning til direkte demokrati, med folkeavstemninger om den minste reguleringsplan.
Dette er et praktisk og effektivt system, som gjør at vi andre kan produsere og drive på mens våre folkevalgte sitter i trange møterom og klør seg i hodet på jakt etter løsninger. Men det fordrer at vi forstår at de som sitter der er oss — ikke dem.
Politikere kan ikke sette seg selv rundt bordet, de er sendt dit som folkets representanter — våre utvalgte. Ulempen med denne innsikten er at den folkevalgte forsamling blir som et speil: Dette er oss. Dette er nivået i vår kommune, i vårt land.
Det er vel i flukten fra denne erkjennelsen at det skapes en idé om oss og dem, om en egen politisk klasse som lever sitt eget beskyttede og beskyttende liv. Folk har likevel godtatt det fordi vi man har hatt tillit til at denne klassen var mennesker med særlige evner. Når det så viser seg at de er som oss andre, rakner tilliten — og dermed hele det praktiske og effektive oppsettet med det representative demokratiet.
Hva kan så gjøres for å bevare og helst styrke dette systemet? Vel, folk må først vi-e seg, ikke de-e, seg med sin samtid. Når man har sagt «vi» mange nok ganger i sin klagesang over alt som ikke funker, så går det kanskje opp for folk at vi driver dette samfunnet sammen, og at det påhviler alle et ansvar for å bidra med idéer og innsats for å gjøre ting bedre.
Så har det lenge vært en debatt rundt bakgrunnen til de som bekler de fremste rollene i politikken i dag. Har de arbeids- og livserfaring, eller er de spesialfôrede broilere oppvokst i rugekassa i partiet?
Nylig var det også en debatt om maksgrensen for å sitte på Stortinget, hvor SVs Ingrid Fiskaa mente det måtte holde med tre perioder. Poenget var nettopp kontakten med folket hvorfra politikeren og politikken utgår.
Jeg er enig med Carl I. Hagen, som blant annet pekte på at det ville bli smått med eldrerepresentanter på Stortinget om en slik begrensning skulle innføres. Jeg har dessuten stor respekt for politikk som fag, det krever erfaring å skulle være en god og effektiv politiker i møte med lovverk og byråkrati.
Likevel er det grunn til å våge å tenke nytt i disse tider. Kunne det være en tanke å innføre en arbeidspause for gjenvalgte politikere? Man kunne sett for seg at en i løpet av andre periode skulle hatt permisjon i minst ett år for å være i sin gamle jobb, eventuelt en annen vanlig jobb i hjemfylket sitt — for å skjønne sine velgeres hverdag, og for å holde terskelen mellom politisk og annet levd liv så lav som mulig.
Dermed kunne det også bli litt å gjøre for vararepresentanten, man fikk litt dynamikk i systemet, og flere fikk prøve seg på politikkens største dansegulv. Dette er ikke nye tanker. Det fins land, Chile for eksempel, hvor presidenten gjerne kan bli gjenvalgt, men ikke uten et opphold imellom.
Det kan jo være, jeg vet ikke, at det er lurt å unngå et system der en kan gå inn i politikken som ungt menneske, og bli der.
Det jeg vet er at nå, akkurat nå, er det tid for å tenke nytt om politikk og folk og sånn.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her