Nyttårsaften 2021 stod jeg fram med to sterke ønsker for 2022. Det ene ønsket gjaldt familien Collin fra Sri Lanka, Dilani Johnsen Collin og hennes foreldre. De hadde da levd med livet på vent i Norge fra 2009, og i kirkeasyl på Finnsnes fra 2014.
Siste dagene av november 2022 fikk SV ved Torgeir Knag Fylkesnes et gjennomslag i budsjettforhandlinga med Ap-/Sp-regjeringa som innebar at familien skulle få opphold i Norge. Dette var en seier for familien og for alle oss som stod på i denne saka. Vi hadde vunnet over et rigid og inhumant byråkratisk system. Det var mange med meg i senjasamfunnet som fikk ett av sine største ønsker innfridd i det grepet som ble tatt av sentrale politikere på Stortinget og i regjeringa.
Men ett stort uinnfridd ønske står igjen: Det gjelder Khalida Abdulqader og Majeed Hasan Abdullah og deres tre funksjonshemmede barn, kurdere fra Irak. De kom som flyktninger til Norge i 2015 og fikk oppholdstillatelse her i 2017. De er blitt kjente som «familien ingen kommuner vil ha». Det svaret ga også Senja kommune i juni 2020. Da stemte 25 representanter av kommunestyret mot å bosette familien. 20 var for. Det var et stort nederlag for familien.
I statsbudsjettet for 2021 bestemte Solberg-regjeringa at statlig tilskudd for bosatte flyktninger med alvorlige funksjonsnedsettelser skulle fordobles til ti år. Dette tente et stort håp hos familien og oss som er venner av dem. Men det ble stillstand, valgkamp og korona gikk sin gang. Familien levde fremdeles delt: Barna i privat institusjon i Senja og Majeed og Khalida i asylmottak på Setermoen. Fra SV jobba vi inn mot våre på Stortinget, dessverre uten å lykkes med å samle kraft rundt å løse denne krevende situasjonen for familien.
Da innfrir kommunestyret én av sine tre vedtatte og overordna verdier for samfunnet vårt: Raushet.
Den største og beste endringa som har skjedd i saka er at foreldrene ved inngangen til 2022 bosatte seg selv i Senja kommune, tett ved den nye private institusjonen som barna var flytta til. Far Majeed, som for øvrig har vært i arbeid i flere år og betaler sin skatt, har nå fast og full jobb.
Dersom de tre barna, de er ungdommer, blir bosatt i Senja, er planene å slå rot med egen bolig. Men med et liv på vent, våger ikke paret å gå på ei slik investering. De sliter med å forstå den låste situasjonen. Majeed formulerte det slik overfor NRK i 2020: «Vi vil bare leve som alle andre».
For det er jo det vi legger opp til i velferdsstaten Norge. Alle skal som enkeltindivider og familier kunne leve gode liv med de sikkerhetsnettene som er nødvendige. Vi går ikke rundt med prislapper fra staten eller kommunen på oss.
Ungdommene til Khalida og Majeed blir likevel målt og veid mot den enkelte kommunes økonomi. Slik tenkte administrasjon og flertallet av politikerne da spørsmålet om bosetting var til behandling i Senja kommune i 2020. Fra den gang og fram til i dag har det skjedd to viktige endringer i de statlige støtteordningene for bosetting av flyktninger med omfattende pleie- og omsorgsbehov:
Først dobla regjeringa Solberg støtteperioden fra fem til ti år. I revidert statsbudsjett av mai i år foreslår regjeringa Støre å gi et ekstratilskudd til denne gruppa på èn million kroner per person per år. Det innebærer at staten går inn og tar et ansvar som vi politikere i Senja har etterlyst.
Det nytter med press. Spørsmål fra stortingsrepresentanter til statsråder hjelper. Interesse fra og oppslag i media hjelper. Brev og henvendelser fra ordføreren i Senja til aktuell minister hjelper. Interesse, årvåkenhet og kontakt i partienes nettverk hjelper. Å omkranse dem det gjelder, de utsatte, med organisert støttegruppe, det hjelper. Etter flere års arbeid slo alt dette positivt til for å fri familien Collin fra å være offer for et menneskefiendtlig system.
I saka til ungdommene til Khalida og Majeed er det ennå en veg å gå. Dessverre har det ikke ligget like lett i kortene å danne ei støttegruppe rundt dem. Også i dette tilfellet jobbes det med å måle situasjonen som familien utsettes for opp mot menneskerettighetene. For de tre ungdommene er det i tillegg relevant å trekke fram FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.
Familien har over lang tid levd under stort press. Én av ungdommene har nå stor svikt i helsa med dårlig prognose. Mor Khalida er under oppfølging og behandling for konkret sykdom, men følger likevel sitt syke barn opp dag og natt. Det psykiske presset på foreldrene er alvorlig stort.
Oppi dette er det noen lyspunkt som bør vokse fram til gode løsninger. De trinnvise endringene som to forskjellige regjeringer står bak om de statlige støtteordningene er positive. Saka hører nå heime på lokalpolitisk dagsorden, slik gruppeleder for Senja Ap, Marit Stubberud Hanssen, har tatt til orde for.
I disse dager foregår det kontakt og samtale på tvers av partiene i Senja kommunestyre. Målet bør være et vedtak i kommunestyret i Senja 22. juni om å bosette de tre ungdommene til Khalida og Majeed. Slik kan et knapt nei fra juni 2020 vendes til et positivt ja i juni 2023. Da innfrir kommunestyret én av sine tre vedtatte og overordna verdier for samfunnet vårt: Raushet.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her