«Utslitte» foreldre? Ikke til å tro!

Jeg er en 86-årig bestefar til tre nå voksne, flotte gutter, og vi har to døtre. De siste årene har jeg og gutta fartet rundt i Sør-Troms og Senja og underholdt på sykehjem og aktivitetsentre.

Men – mitt hjertesukk handler ikke om meg, men det jeg leser og hører om dagens foreldre , ikke minst alle tåredryppende beskrivelser fra «utslitte mødre» med to barn! Tenk to barn, og nå er livet helt uutholdelig tungt og strevsomt!

Sist en kronikk av en sliten tobarnsmor, Charlotte Hvide Smith (Aftenposten 23/3). Da er det jeg tenker på min egen oppvekst: Vi var seks søsken, i et hjem uten elektrisitet, ikke innlagt vann, i ei lita bygd på Ytre Senja. I bygda bodde også mine besteforeldre, der var de 13 søsken!

En liten butikk, ei skolestue med en og samme lærer i alle fag! Omtrent alt av mat måtte min mor produsere selv på en ved/torvfyrt ovn, fra egne råvarer fra hav og eget småbruk. Det samme med mye av klær — ull fra egne dyr, karret, spunnet garn.

Nå jeg idag ser meg tilbake og hvordan man idag kan «klage og syte» over utslitte liv, ja, da blir jeg spørrende. Hvordan går det an? Nå har man alt av hjelpemidler mellom himmel og jord, og alt kan kjøpes! Til og med støvsugeren gjør jobben selv, og med dekoderen for hånden kan hele huset «administreres», og ute gjør roboten jobben og klipper plenen.

Kommunen kommer med alt av treningshaller for barn og voksne, til fri avbenyttelse, lærerne hjelper til med oppdragelsen og elbilen gjør hverdagen problemfri, ja til og med kan ferdig middag leveres på døra! Man reiser på ferie, står på ski til fjells, har båt, hytte og feriehus i utlandet.

Hvordan klarte jeg og min generasjon «å overleve» — hvordan klarte min mor å bli neste 80 år og ha helse til å leve og være kjærlig mor?Ferie? Aldri!

Dette er en så stor kontrast til dagens «utslitte» mødre at man nesten må klype seg i armen! Og meg selv — ved egne krefter fikk jeg både utdannelse og har skapt min egen karriere, mye takket hva man fikk med seg av lærdom og erfaring fra eget barndomshjem .

Dette er ei historie som aldri kommer tilbake, men som burde fortelles til alle dagens utslitte mødre og fedre. Nå lever vi midt oppi den «utslitte» hverdagen, og nå får min generasjon spørsmålet: Har du ikke en app? Ikke det? Sorry, da kan du ikke ta bussen til byen!

Men — kommunen/staten ber oss likevel omcå «Leve hele livet» og «Bo trygt hjemme» — gjerne med både en app eller flere! Er det rart jeg takker min mor og far for livet jeg fikk.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her