Jeg viser til artikler om sletting av graver, Hans Myrvangs innlegg på Rossfjordpostens Facebook-side, samt kommentarartikkel skrevet av Olaf Øwre. Til Olaf: Takk for at du skrev innlegget. Jeg viser videre til engasjementet Øwres innlegg har fått på Folkebladets Facebookside. Det er ikke tvil om at dette er en sak som berører mange!
Mange ulike hensyn spiller inn i den aktuelle saken. Graver skal ha en fester, man trenger plass til flere gravsteder, osv. Det vises sågar til at «du finner ikke en grav eldre enn 20 år sør for Dovre». Vel, for å gjøre det klart: Vi er ikke sør for Dovre. Det er forholdsvis lett å skjønne at plassmangel er en betydelig utfordring i større byer. Etter hva jeg skjønner gjelder dette også for noen av kirkegårdene i Senja, men det gjelder ikke alle steder.
Et eksempel: Jeg var nylig på kirkegården i Vågan. En veldig fin liten kirkegård med god plass. Den lille turen innom fortalte meg at på denne kirkegården finner man graven til en person som ble født i 1838 og som døde i 1937. Vedkommende ble altså nesten hundre år, ingen selvfølge i dag og slett ikke for en som var født for nesten 200 år siden.
På en annen støtte fant jeg et fornavn jeg trodde var svært moderne, men vedkommende var født på slutten av 1800-tallet. På en annen støtte stod det: «Seil ditt skip i Jesu havn» Og jeg fant en støtte med et helt spesielt vakkert kvinnenavn jeg aldri hadde hørt før. Hun som ble gitt dette navnet var født i 1886.
For mange oppleves sletting av graver som et overgrep
På den lille turen innom fant jeg altså flere ting av historisk interesse, og stedet åndet av fred og ro. Anslagsvis en fjerdedel av denne kirkegården er tom. Det er plass til mange flere graver. Jeg syns det er synd om også denne blir «ryddet» og at disse gamle støttene blir fjernet ut fra en tanke om et likebehandlingsprinsipp. Det samme gjelder for flere små kirkegårder i vår kommune.
Så vil jeg også peke på at flere av kirkegårdene hos oss har et jordsmonn som tilsier at hvis graver skal gjenbrukes, så vil man ved oppgraving finne nokså intakte levninger i form av benrester. Er det etisk riktig å gjøre dette?
Nylig så jeg en dokumentar som handlet om en arkeologisk utgraving i Afrika. I hulen ble det funnet det som viste seg å være et gravsted etter en svært tidlig menneskeart; Homo Naledi. Disse forfedrene våre hadde brukt hulen som gravsted for sine kjære, på tross av at den var nokså utilgjengelig, og på tross av anstrengelsene det innebar å gravlegge dem nettopp der. Det var likevel et godt valg; gravstedet var utrolig godt beskyttet, og levningene er godt bevart. Poenget her er at vi mennesker har en eldgammel kultur for å ta vare på de som går bort og å hedre dem med et fredelig gravsted. (Dokumentaren ligger på Netflix, heter «Knokkelhulen»). Men det Homo Naledi skjønte, skjønner vi visst ikke her hos oss?
Etter som tiden går tror jeg stadig flere kommer til å velge kremasjon. Kan det være at fremtidig plassmangel ikke blir så stor som man hittil har antatt? Ser i kommentarfeltet at mange også tar til orde for minnelunder i den forbindelse.
Jeg velger å ta med en personlig opplevelse. Som lita jente var jeg en sommerdag sammen med min mor på kirkegården i Rossfjord. «Kom, så skal vi se etter steinen til din tipp-oldemor», sa hun. «Den skal være her et sted». Vi fant den nokså lett. På steinen stod min oldemors navn: Johanna Halvorsen. Født i 1867, død 1946. Utover navn og datoer stod det kun en ting på den vakre, lille steinen: Fred.
Den står ikke lenger i fred der den stod i nesten 77 år, men på en palle. Jeg har vært mange, mange ganger på denne kirkegården. Alltid har jeg lett opp Johannas gravstein, stoppet og tenkt over livets gang, og over en tippoldemor jeg aldri møtte, men som likevel utgjør en del av meg.
Kirkegårder er etter mitt syn et sted for tanker og refleksjoner over liv som var, tid som går, slekt som følger slekters gang og hvor forgjengelig livet. Og kirkegården er et sted for fred.
Jeg tror vi nå er i ferd med å ødelegge historiske minner vi burde tatt vare på. Vi bor i en landsdel som er relativt fattig på gamle kulturelle minnesmerker. Vi bygger i tre, og hus blir revet, råtner eller brenner. I vårt område har vi få gamle bygninger. Men vi har noen fine kirkegårder som vitner om de som var med på å bygge det samfunnet vi lever i, om gamle navneskikker, gamle lokale familienavn og om håndverket bak de gamle støttene. Jeg mener også at kirkegårdene er verdifulle fordi de forankrer oss som lever i dag gjennom disse gravmerkene.
Jeg ber om at Senja kirkelige fellesråd og kommunens politikere bidrar til å sette slettingen på pause. Det er allerede gjort skader som ikke kan gjenopprettes, men vi har ennå mye mer å miste. Ut fra kommentarene og engasjementet som Øwres innlegg har fått, kan det synes som Senja kirkelige fellesråd er på kollisjonskurs med innbyggerne. For mange oppleves sletting av graver som et overgrep. Jeg er helt enig med Hans Myrvang som skriver at denne praksisen gjør kirkegårdene historieløse.
Til slutt: På Johannas sten står det «Fred». Prosessen som nå foregår vekker uro, og det er vi mange som kjenner på.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her