Hvor ofte har vi ikke hørt om fiskeri- og havministerens «seks siste uker»?

Han hevder å ha reist land og strand langs hele kysten og pratet med masse flotte folk. Helt siden han tiltrådte for et drøyt år siden.

Det er helt sikkert korrekt. Men for folk flest i fiskerinæringen er det likevel en gåte hvem fiskeri- og havministeren egentlig møter når han er på tur. I fiskerimiljøene har man stort sett kun hørt om, men ikke sett snurten av ham de «seks siste ukene» - som har blitt hans mantra.

Å skulle møte dem med entusiasme, er neppe en fristende øvelse når alt du kan tilby er usikkerhet

Fiskeri- og havminister- og Arbeiderpartiets nestleder, Bjørnar Skjæran, har garantert travle dager. Ja, så travelt at han knapt har tid til å møte dem som holder kysten i gang. Alltid er det bare så vidt han får presset inn en kort visitt her og der når det dreier seg om fisk. Ministerens program er så tettpakket at han allerede kan smykke seg med en ny og enestående rekord i norsk fiskeriministerhistorie. Etter ett år på taburetten har han ennå ikke vært innom «Fiskerihovedstaden» Båtsfjord.

Det har vel aldri tidligere skjedd. Fiskeindustribastionen i Øst-Finnmark er normalt et av de første fiskeværene nye statsråd oppsøker. Men ikke denne gangen. Hva «industribaronene» i et av landets mest fiskeriavhengige samfunn mener, er kanskje ikke så interessant i jobben med å gjenreise kysten etter det regjeringspartiene fremstiller som åtte års mørke med blått styre.

Dessverre ser det ut som fiskeri-Norge har fått en sjef som ikke kjenner sin egen besøkelsestid. Selv om departementet han leder har mange tunge og kompliserte saker, er kystfolket stort sett enkle å ha med å gjøre. I fiskerinæringen kan du som politiker komme langt med bare å være til stede. Du trenger ikke å presentere store og revolusjonerende saker for å få et godt skussmål, hverken hos fiskerne eller fiskeprodusentene. Ofte er det nok med å vise en viss interesse og forståelse for næringens utfordringer.

Men Bjørnar Skjæran har glimret med sitt fravær og latt de fleste slike sjanser gå fra seg. Dermed er han i ferd med bygge sitt omdømme som en av de dårligste fiskeriministrene landet har hatt. Ingen kan ta stilling til en mann som ikke er til stedet. Han er kort og godt i ferd med å tape den respekten han måtte ha hatt med seg da han overtok etter samfylkingen Odd Emil Ingebrigtsen i 2021.

Forgjengeren som hadde liten fiskeripolitisk erfaring og kun en nesten fullført fiskeriøkonomistudie bak seg, fikk bare en kort periode. Tidsrommet var i tillegg for lite til å sette varige spor etter seg. Likevel kunne han forlate statsrådposten med tommelen opp så og si fra samtlige leire. Ikke fordi han hadde gjorde fiskerinæringen bedre, men fordi han var en minister som var til stedet.

Han la heller ikke skjul på sine fiskerifaglige mangler og spurte derfor ofte næringen om råd. Det falt i god jord. Derfor ble han takket av med stående applaus og blir husket.

Bjørnar Skjæran vil neppe komme i en slik posisjon. For det første gikk han med bred pensel ut med at nå skulle det endelig bli skikk på næringen. Kvotemeldingen fra forrige regjering beskrev han nærmest som et makkverk. Ja med sitt inntog i Fiskeridepartementet skulle man nesten tru at han overtok ansvaret for en ruin, ikke en av landets mest lønnsomme næringer - uansett hvordan man regner.

Kanskje trodde han næringen besto av flere nødstilte. At her var det et skrikende behov for å hjelpe den fattige fisker. Det er kanskje ham han reiser rundt og leter etter. Men da er jeg stygt redd for at han får reise både langt og lenge.

I stedet kunne han ha møtt noen av de mest spennende folkene som er å oppdrive, enten om bord i fiskebåten, på de forskjellige bransjemøtene eller på kaikanten. De som kan fortelle om næringen – som tross alt går så det suser selv om næringen hver eneste dag byr på tøffe utfordringer.

I utgangspunktet for kommentaren hadde jeg bestemt meg for at den ikke skulle handle om grunnrenter eller laksebaroner. Det er likevel vanskelig å komme helt utenom i disse skattetider med en fiskeriminister som har spilt seg inn som spiss på laget. Det er kanskje nettopp her vi finner årsaken til at Skjæran bare så vidt sneier innom miljøene der de dagligdagse fiskeri- og sjømatspørsmål håndteres. Å skulle forklare næringsaktørene - enten du jobber på fiskebruket eller mærekanten - at viktig innovasjonskapital nå er i ferd med å bli beslaglagt, er neppe det mest bekvemme man kan gjøre. I hvert fall ikke i miljø som vet at laks i dag dreier seg om mye mer enn det som svømmer i mærene. Eller at noen har blitt styrtrik.

Kystbefolkningen har etter hvert blitt smertelig klar over at både tradisjonelle fiskebruk, elektrikere, rørleggere, slippen og lokale servicenæringer i dag rir på toppen av laksebølgen.

Å skulle møte dem med entusiasme, er neppe en fristende øvelse når alt du kan tilby er usikkerhet.

At oppslutningen om regjeringspartiene i tillegg er i fritt fall, hjelper vel heller ikke på situasjonen. Som nestleder for dagens Arbeiderparti har han kanskje derfor ikke tid til å lede departementet.

I så fall burde Skjæran rett og slett blitt byttet ut, i stedet for at hele næringen skal irritere seg over ministerens «siste seks uker».