Det var på en tur i skogen i helga at jeg passerte to venninner på tur, og la merke til noe besynderlig. Begge gikk med ørepropper. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller kjøre hauet i nærmeste tre. Litt senere møtte jeg en mor på tur med tre små barn. Hun hadde også noe lyst stikkende ut av ørene. Jeg håpet i det lengste at det var ørevoks.
Men det var ikke det. Før jeg går videre skal jeg selvsagt ta høyde for at både mora og de to venninnene hadde problemer med hørselen, kanskje var det et slags intercom-system de opererte, hva vet jeg. I så fall, unnskyld for det som kommer. For det går nemlig ikke an, vi er så visst ikke kommet dit at det er normalisert å gå på tur, to stykker, eller mor og barn, med ørepropper.
Jeg har ikke noe mål om å kjempe mot vindmøller, men ørepropper, i det omfang jeg ser rundt meg til daglig, er mer og mer verdt å kjempe mot. Jeg vet sannelig ikke hva som går av folk. Vi har vel aldri vært kjent for verken småprat eller velutvikla sosiale evner her til lands, men så ille som det er nå har det aldri vært.
Ikke bare sitter vi og stirrer på telefonen hvor enn vi befinner oss, og på det viset stenger visuelle inntrykk ute — nå har minst annenhver person jeg treffer på gata stengt lydbildet ute i tillegg. Det gir den fordelen for de circa 90 prosent av oss som er introvert (det virker i alle fall slik) at når det ikke funker å se på mobilen, så kan man fritt tillate seg å stirre tomt uti lufta og late som man lytter på noe viktig.
Proppfolket kommer til å se ut som tullinger, om en stund
Det verste er at de fleste later til å lytte på bare tull og vås, halvkjendiser og ex-kjendiser som lager podcaster om alt og absolutt ingenting. Det er så mange av dem nå at institusjoner som har noe viktig å si ikke kommer gjennom slarvefilteret uten å leie inn ei tøtta fra Paradise Hotel — som om en samtale om høyreradikale i Europa blir bedre av at noen med brunkrem og nye pupper stiller gamle spørsmål.
For å se litt positivt på det; det kan nesten virke som om vi savner den gode samtalen mellom folk, den hyggelige småpraten om været og de ufarlige nyhetene fra i går, om kinoturer og blåbærturer og anna kos. Vi har bare glemt hvordan vi utfører det selv. Eller kanskje vi har satt det bort — eller outsourcet det — som det Høyre-folket vi etter hvert ser ut til å ha blitt?
Småprat – det kjøper vi.
Det fins selvsagt oppbyggelige ting å lytte på der ute, det er ikke det. Flere av de store mediehusene har, i tillegg til mye sludder, til dels seriøse lydproduksjoner som er givende å høre på, og i NRK har man flere kanaler med godt stoff tilgjengelig enten direkte eller i opptak, det er nok av greier å høre på for den som vil bli litt klokere også.
Men om det er aldri så bra trenger vi ikke å ha det i ørene hele tida for det. Offentligheten er gjenplugget inntil det parodiske. Mange er opptatt av at det det ikke skal være lov å gå med masker på gata, og det er jeg enig i. Men det kan faktisk oppleves lettere å komme i snakk med ei i burka enn en fyr med Bose over issa og nesen i mobilen. Det er en slags forkledning, det óg. En forkledning som i tillegg roper: IKKE SNAKK TIL MEG!
Disse to venninnene i skogen, og mora med ungene, jeg må bare konstatere og akseptere at de faktisk hadde propper i ørene, men jeg kan fortsatt ikke tro at de brukte dem. Det faller seg helt usannsynlig at mor skulle høre på lydbok på skogstur med ungene. Og jeg så jo vitterlig at venninnene pratet sammen, munnen bevegde seg i alle fall, det kan ha vært sammenhengende prat.
Noen har foreslått at de kanskje hadde propper i ørene i tilfelle det kom en telefon. Som en slags sentralbordfunksjon. Lettere å ta den ved å stikke en finger i øret enn hånda i sekken. Greit, greit, men kom an, de var jo på tur i skogen. De skulle egentlig ikke hatt med telefon i det hele tatt, med mindre de skulle «dokumentere turen», som han sa, Venstre-politikeren i Tromsø da han argumenterte for iPad i barnehagen. Venstrefolk, altså.
Jeg tenker det hele koker ned til et slags proppspress, noe du bare rett og slett må ha på deg for å ikke stikke deg ut, enten de er på eller ikke. Man bør helst ikke gå rundt som en annen idiot og høre ting, eller se seg om. Eller se ut som en person som kaster bort gåturen med å ikke lære noe som helst.
Det går nok over. Jeg tror det. Proppfolket kommer til å se ut som tullinger, om en stund.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her