Gamle synder kaster lange skygger

Med lov skal landet bygges og med lov skal landet styres, heter det så heroisk. Loven er til for den som bygger, og ikke minst skal loven være til for den som styrer. Det som nå avdekkes mer og mer er at loven er ikke til for den som styrer. Til det har vi alt for mange skandaler, både i politikk, byråkrati og i våre domstoler.

Vi snakker om politikerforakt, men er det å vente når det avdekkes svindel på svindel der politikere og politikernes nære familie benytter seg av opplysninger i aksjemarkedet som bare politikere har innsyn i, det kalles innsidehandel. Erna Solberg presset frem store krokodilletårer da media hadde avdekket at hennes mann hadde handlet aksjer i selskap der politikerne hadde lagt føringer til for at det ble verdiøkning.

Snart er det 40 prosent av landets befolkning som viser sin forakt over politikere med å sitte hjemme på valgdagen. Er det slik vi vil ha det? Det verste er at når politikere blir tatt med buksene langt nedenfor knærne så stiller partivenner eller klanen opp og sier: Vi har tillit til den enkelte som har fått oppfylt familiens konto på uærlig spill.

Det som blant annet er en politisk katastrofe er et voksende fattigdomsproblem blant innbyggerne, mens politikere og byråkrater bare blir rikere og rikere. Krokodilletårene til Erna burde ha kommet da hun ble oppmerksom på at folk må tigge for å få mat til seg og sin familie. Boligpriser som har løpt løpsk i flere tiår ender med forferdelse når styresmakten skal dempe inflasjon med å skru opp rentene.

Det er ikke alle de som sliter med mat og strømregninger som skaper inflasjon. En trenger ikke å være den som fant opp kruttet for å forstå at det er slike folk vi har til ledere som sørger for et usosialt pengebruk. Statsledere med millionlønninger — og som i tillegg kan håve inn millioner på børsen via sine ektefolk eller andre familiemedlemmer.

Etter alle skandalene i både storting og regjering, både i Erna sin regjeringstid og ikke minst i Støres regjering, så avdekkes det ikke bare en ukultur som i hovedsak går på å skaffe seg og sine en bedre økonomisk tilværelse, en tilværelse som politikere allerede har skaffet seg med selvoppnevnt lønnsnivå og pensjonsrettigheter som hvermannsen ikke tør å drømme om en gang.

Når vi ser at Norge nå er dømt hele 25 ganger i EMD for brudd på menneskerettigheter, så vet vi at det er svikt i samtlige ledd som har håndtert sakene i Norge. Det er offentlige overgrep mot barn og barnefamilier som Norge blir dømt for. Norge, et lite land med 5,5 millioner innbyggere, blir dømt som en versting i brudd på menneskerettigheter.

Så ser vi at verken storting eller regjering, og ikke minst regjeringsadvokaten med sin stab på over 70 jurister, ikke vil eller evner å ta dommene innover seg, eller rette opp feil dømte saker. Barnevernsaker har sin opprinnelse i barnets bostedskommune, det er der galskapen har sin grobunn. Det er der gale avgjørelser fra barnevern og politi blir lagt lokk på, eller overdrysset med usannheter og historier som ikke har rot i den virkelige verden.

I flere tiår har det vært reist kritikk fra ansvarlige advokater og psykologer både i og utenfor landet grenser, om at det som foregår i barnevernet og systemet rundt fylkesnemnder og rettsystemet, i særdeleshet tingrettsdommene — ikke medførte riktighet. Nå ser vi resultatet i EMD-dommene.

Det som er fortvilt er å registrere at våre folkevalgte har nok med å forsvare sin egen grådighet og feiltrinn, eller kall det gjerne for forbrytelser, enn å ta opp menneskerettsbrudd som er tuftet på maktarroganse og usannheter.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her