Det begynner å nærme seg to uker siden Sandra Borch gikk av som forsknings- og høyere utdanningsminister, grunnet oppdagelsen av fusk i masteroppgaven hennes. Sammen med henne, er det også blitt funnet tekstlikheter i helseminister Ingvild Kjerkols masteroppgave.
Borch-saken er så stor at den har skapt overskifter i The Times, Fox News og i flere andre land. Til og med aviser i India tar opp fuske-saken i Norge.
Når Borchs departement i tillegg hadde en selvplagiat-sak oppe til Høyesterett på samme tidspunkt, der Borch presiserte til VG i en artikkel at det er grunnleggende at alle forstår reglene for fusk, er det nesten ironisk og definitivt ydmykende å kort tid senere bli fersket i akkurat dette.
Som student på høyere utdanning, er denne hendelsen utrolig oppsiktvekkende, og gir meg blandede følelser om hvilke forbilder vi har i Norge. Først og fremst viser dette at du kan risikere å ødelegge framtiden din hvis du fusker på universitet, for før eller senere kommer sannheten alltid fram.
Det tok Sandra Borch ti år, men til slutt ble det kjent på nasjonal basis, og gikk ut over karrieren og tilliten vi har til henne. Jeg lurer på om hun har tenkt denne tanken mye? Jeg lurer på om hun har spekulert på om vi kom til å ferske henne en dag, og hvor lenge masteroppgaven hennes ville vare med over tyve prosent plagiat?
Jeg har alltid fått vite at gode karakterer og suksess er noe du må jobbe hardt for å oppnå, så hva betyr det når en politiker klarer å klatre seg så langt opp i systemet med en falsk start? Dette er ikke engang fra et student-perspektiv, men helt fra et personlig perspektiv fra ett menneske til et annet.
Hvordan skal man se på Borch nå? Kan vi stole på at hun har den kompetansen som skal til for å bidra til samfunnets beste, og var hun kanskje bare en slurvete student som i dag har lært av feilene sine?
Det er så alvorlig som det kan bli, at man har en høyere kunnskapsminister som tas for plagiat
Vyrrje syns også det er rart at statsråden insisterte såpass mye i selvplagiat-saken, når hun selv har fusket, og i mye større grad. Her er jeg enig i påstanden, og syns det er veldig mistenksomt at hennes nåværende prinsipper går imot en så grov handling som hun ikke har erkjent før hun ble fersket.
Samtidig har personer lov å angre på valg og beslutninger de tok i fortiden, og vi ser mange eksempler på personer som har endret verdiene sine opp gjennom årene. Denne hendelsen fant tross alt sted for sirka ti år siden.
Jeg syns det er viktig å se denne saken fra i hvert fall to sider, for det er da — etter min mening — det kommer fram noen viktige poeng. Først og fremst mener jeg at Borchs reaksjon til hele hendelsen er inspirerende. Det å innrømme og erkjenne at du har gjort en grov feil framfor hele landet, det modne valget å ta, og i bunnen viser det styrke. Det er i sin rette plass at Borch ikke skal få ha ansvaret over høyere utdanning når hun viste seg å i sin tid ikke ha respekt for systemet selv. Men hun hadde den beste reaksjonen i en slik situasjon, og det må vi også merke oss.
For det andre betyr dette ikke at vi skal dømme hennes karakter helhetlig på bakgrunn av fusk og ignorere all den jobben hun har gjort de siste ti årene. Vi er alle mennesker som begår både store og små feil, og dette var en stor feil. Vi kommer (uheldigvis men også fortjent-nok) til å bruke dette som eksempel mange ganger, og det kommer nok til å gå lang tid før hendelsen blir glemt, for det er tross alt en grov sak som fortjener å bli diskutert mye.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her