«Mennesker drevet på flukt fra Ukraina opplever hjertevarmen til nordmenn. Det er jeg glad for. Så må vi huske å strekke ut en hånd til andre flyktninger og asylsøkere som trenger oppmuntring og hjelp».
Dette sier arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persson i en replikk på nrk.no den 30. september 2022.
Ja, jeg så gjerne at akkurat den beskjeden ble gitt til sjefene i Utlendingsnemnda (UNE) samt til landets justisminister.
Familien Collin fra Sri Lanka - mor, far og datter - har sittet i kirkeasyl på Finnsnes i Troms i mer enn åtte år. De har igjen fått avslag på sin søknad om opphold i Norge. UNE tror ikke på deres grunnlag for å søke asyl i landet vårt. Men de har gått i kirkeasyl fordi de er redde for å bli sendt tilbake til Sri Lanka hvor de risikerer forfølgelse og tortur, kanskje også død.
Kanskje UNE kunne følge oppfordringen fra Mjøs Persson, og vise medmenneskelighet overfor disse tre asylanter? De er mennesker med behov for omsorg og støtte. Jeg synes avslaget fra UNE som ble forkynt for dem i september er umenneskelig og ikke til å forstå ut fra deres bakgrunn. Det er rett ut sagt skammelig. Kan vi si oss fornøyd med et byråkratisk system i Norge der samme saksbehandler vurderer deres sak år etter år? Kan man da si at rettssikkerheten til disse asylsøkerne er blitt tilstrekkelig ivaretatt ut fra et juridisk perspektiv?
Flere av landets biskoper har gjennom flere år engasjert seg i akkurat denne saken. Det er heller ikke få politikere som gjennom årene har latt seg fotografere i kirken sammen med de fortvilte fjesene til de tre asylantene, og gitt (falske) forhåpninger, men med lovnad om hjelp. Men har det hjulpet familien Collin noe som helst?
Familien Collin på flukt sitter nå altså på niende året i kirkeasyl, folkens. Nå må det være nok UNE. Gi familien Collin en varm og myk julegave i 2022: Opphold på humanitært grunnlag. Noe annet er etter mitt skjønn uakseptabelt.